I'll be damned!

Weather update

2010-01-05T21:04:00.002+01:00

Right now the outside temperature is 22° Centigrades below zero. Calculating in the chill effect of the current wind speed at 4.1 meters per second means the temperature you actually feel is 31.5° C below zero.

Ever wondered where Dante got inspiration for his description of the innermost and most terrible Ninth Circle of Hell? Just come visit!

Happy New Year!

2010-01-02T15:58:00.008+01:00

At least, that is what we all wish for. Isn't it? But are we going to get it? Hopefully yes, but realistically?

Right now I would be very happy, or at least grateful, if someone could wake up Mother Natures bloody janitor and tell him to fix the bloody thermostat! It is 17° C below zero out there, and quite frankly, it's not that warm and cosy in here either.

I was supposed to go out today, get some fresh air. Even do a bit of target shooting. In this temperature? Who do you think you're kidding? Not me. No way. Target shooting involves exposing at least part of your body, the face and fingers at a minimum, to the elements. I'd rather keep both my nose and fingers thank you.

So I've spent the day as I have spent most of the Holidays. Indoors, watching old movies and listening to music. Most of the music are rather old as well. Not quite as old as me, but even so. Rather old. And I see the truth in the old saying, they don't make 'em like that any more.

Right now I'm listening to Deep Purples "Concerto for group and orchestra" from 1969. Rock music with a full orchestra can, to be honest, be a bit vulgar. But this is really good. Admittedly, John Lord must have been bonkers when he wrote the piece, not to mention Malcolm Arnold as well agreeing to conduct it. But they pulled it off quite nicely if you ask me. It should perhaps also be noted that it took all most thirty year before they got the recognition they really deserved.

Now as far as movies go I've just finished Terry Gilliam's "Brazil" from 1985. I have seen it several times before, but it never ceases to draw me in. There is something about the story, inspired by George Orwells great novel "Nineteen Eighty-Four". A novel Gilliam is said to not have read, but even so he is quoted saying that "Brazil is the Nineteen Eighty-Four for 1984". The actors are brilliant. And Gilliam? Well, he is also at his absolute best.

"Citizen Kane" by Orson Welles was on this mornings program, and even though the film bears strong evidence of the time it was made, it is still both thought provocative and entertaining.

I also watched "V for Vendetta" last night, and I must say, that even if not quite true to Alan Moores original story, it was to quite fascinating. As was Natalie Portman. And the finale? Seeing both V's and Guy Fawkes post mortem revenge come through and the Parliament blown up was absolutely priceless!

Now, what has all this movie and music stuff to do with 2010? Nothing at all I suspect.

But anyway, may this year be just a little less rotten to us all than last year.

Now, can somebody turn on the heating again?

What prize?

2009-12-09T14:46:00.000+01:00

On December 10th Barack Obama, the US President, will receive the Nobel Peace Prize in a ceremony held in Oslo, Norway. Obviously a great honour, and one of the most prestigious prizes that can be awarded to any politician or activist. The question is, does he deserve it?

First of all. The nomination process. The nomination had to be in before February 1st . If we assume that the nomination made the deadline by the smallest possible margin, Mr. Obama had been in office for no more than 11 days. As far as I know there was no major events instigated by, or announcements made by, Mr. Obama, in the span of those 11 days that can, by any standard, be considered of such importance that they deserve any prize at all. He hadn't even gotten around to getting a dog. Something every US President must have.

It must therefore be assumed that the nomination was for achievements by Mr. Obama before the nomination. But what achievements? So far I have found absolutely no source that can point me to anything that Mr. Obama has said or done before he was nominated that bears any relevance what so ever to the Nobel Peace Prize. In all fairness his association with U.S. Sen. Richard Lugar had some bearing on the subject, but Peace Prize level achievements?

Since there are no achievements in Mr. Obamas past as of the date of nomination, it must therefore be assumed that they would happen in the future. The nominators, and the committee must be clairvoyant. Being able to see great achievements for Mr. Obama in the future.

The problem is that there is nowhere in the Nobel Charter any mention of expected future achievements or contributions. The chairman of the Nobel Committee Mr. Jagland says the committee was particularly impressed by a speech given by Mr. Obama in June in Cairo. Excuse me, but isn't that months after he was nominated?

And the rest of the track record? Bailing out the US car industry? Failing to dismantle the prison camp at Guantanamo Bay as promised? The Health Insurance Reform? 30,000 more soldiers for Afghanistan? Nothing here as far as I can see.

So what do we end up with really? A man of colour becoming the first US President. A great achievement in itself. No doubt. And he's still alive. Also impressive. Considering all the nut cases that would rather see him dead. Let's hope it stays that way.

But there's hardly anything here worth a Nobel Peace Prize. So we end up with something completely different don't we? A political prize. After eight disastrous years with Bush in The Oval Office there is hope. And hope is a good thing. Only time will show if Mr. Obama will deliver.

Being the cynic I'm not overly optimistic.

It is the opium of the people.

2009-12-08T22:09:00.002+01:00

I'll try to avoid becoming overly philosophical in my ramblings. But as the observant reader may have noticed. Politics and religion, and maybe even more so, the politics of religion or visa versa, do tend to interest me. Religion influence politics and politics influence religion. Almost no major multilateral, bilateral or unilateral conflict in the last two millennia have been without a religious element of some sort.

Very early in my life I came to the conclusion that a supreme being was impossible. I will not argue that position here, but just conclude that the evidence in favour of such a being in my opinion is completely and irrevocably denied. There are no gods. But even so, the gods play a major role in our lives. And the God of the Abrahamic religions are playing first violin it seems. But there is an obvious disharmonious note here. All though Muslims, Jews and Christians basically believe in the same deity, they have been at each others throats for as long as they have been around. They have even fought, and continue to fight, amongst themselves. What's wrong with these people?

The simple answer, preferred by among other, the Marxists, by their own definition, materialists, and thus not influenced or biased by religious views, is that it is all all a cover for very materialistic motives. For a time I bought that. Hook, line and sinker. And became a Marxist myself. Until finally I realised that Marxism is a religion just like the rest. Their deities being Marx, Lenin, Mao and such. And their writings the doctrines by which all actions are ruled. And wars fought, other beliefs suppressed and people oppressed. No difference really. Only the semantics are different.

But the Marxists do have a point. Only on very rare occasions have conflicts been purely religious. There have always been an element of materialism involved. Wars have been fought for territory, influence, markets, resources and so on. More often than not justified by religion. The two major Abrahamic religions, Christendom and Islam, both have the duty to spread their religion embedded in their scriptures and beliefs. And spread they have. To the point that now half the worlds population are defined as either Christian or Muslim. But the spread has not happened peacefully. Most of it is a result of conquest and the subsequent oppression of the conquered people. Either you convert to our religion or you die. Not much of a choice?

Is it that simple? Just follow the money, and the reasons and motives for a conflict will be easily recognised? I'm afraid it's not. Just think about it. If going to war was just a way of getting to resources you would otherwise not have access to, or have to pay a premium price for. Why then force your religious beliefs and your culture on the conquered? How does this add up to the economic motives? It would have been much easier to let the conquered believe whatever they like as long as they stay conquered. So, is there something more to this?

Afghanistan is a prime example. They have absolutely nothing that anyone might want. Except trouble. No one have ever conquered Afghanistan. Many have tried. Genghis Kahn had moderate success, but mainly because he was just passing through. After him, no invader has managed to gain control. As long as Afghanistan was considered the “Gateway to the Orient” one could understand the attempts. But after the invention of satellite communication and intercontinental flights? Why not leave them alone? Admittedly there might be natural resources that could be exploited. Natural gas for one. And both iron and copper ore. But to get to that you would need the Afghans to stop shooting at you. And that is very unlikely to happen. In fact, the probability of that is virtually nil. Unless you kill every Afghan that is. And that could prove difficult since they seem a persistent lot. So why bother?

The war on terror. After 9/11 there was some evidence indicating that those responsible for the atrocities were hiding in Afghanistan, and that they were protected by the Taliban regime. So operation “Enduring Freedom” was launched to oust the Taliban regime, and to capture Osama Bin Laden and his cronies. Seven years down the road the Taliban might not be in government any more, but is stronger than ever, having expanded into Pakistan and other neighbouring countries. Fighting the coalition forces for every rock. And gaining popular support. And Bin Laden is still at large.

Bringing democracy to Afghanistan. At the barrel of a gun? What kind of democracy would that be? And did the Afghans ask for democracy? The simple fact is that they have no concept of democracy. Afghanistan is a feudal country. Ruled by tribal law and governed by local warlords. The central government has never been strong, and the puppet regime of Hamid Karzai can only remain in office as long as there is a strong, foreign military presence backing him. The moment he's left to fend for himself, he's toast. There is nothing that even remotely looks like democratic institutions in place. The last election was a mockery of a democratic process. And, when the already rigged outcome was threatened, the elections was just cancelled. And the cancellation sanctioned by the UN.

Humanitarian aid to a suffering people. With a country that has been ravaged by war for centuries that could be sorely needed. But when aid comes at the price the Afghans have to pay, I have a feeling they would have politely declined if they had ever been asked. But does the aid help? Are the Afghans better off than before the invasion in 2001? Well, some are. Corruption is part of the fabric of society in Afghanistan. And since the invasion there have been something worth paying for. So enterprising individuals can acquire goods, and make good money, by lubricating the system with a small fee. And the common Afghan in need? He or she must pay more than ever for the bare necessities, while the rich get richer.

And what about the cost? Aside from the obvious humanitarian cost there is also an enormous financial cost. The US alone is estimated to spend more than USD 900 billion on their war efforts in 2010. Almost half of that in Afghanistan. The rest of the coalition forces spends an even sum as well. Divided between a population of about 28 million that is more than fifty times the annual GDP per capita in Afghanistan this year. Slap half of that money on the table and every Afghan would be rich!

So what is it all for? This is where I'm afraid the less rationale aspects of politics and religion comes to play. During the last couple of decades there has been a shift in what used to be the axis of conflict from east-west to north-south. This has brought us, the North, in conflict with them, the South. Or more precisely, the predominantly Christian north has been brought into conflict with the predominantly Muslim south. Again. An age old conflict brought to surface. It all started with the Romans of course. They were an expansive lot, but had no interest in meddling with local religion. So when they occupied Palestine they let the Jews carry on as normal, as long as they kept relatively quiet. When they didn't, they were made to pay for it. The Romans crushed the Bar Kochba revolt and literally banned the Jews from their holiest city. A ban that stayed in effect for almost 600 years. During which time Rome had become Christened, and the seat of power had moved from the heights of Capitol to beautiful Byzantium. It all ended of course when Jerusalem was conquered by the Muslims and included in the Islamic Caliphate. Since the Jews had helped take the city, they again were made to pay when the Crusaders took the city some 300 years later. And massacred every Muslim and Jew they could lay their hands on. Ṣalāḥ ad-Dīn Yūsuf ibn Ayyūb, better known to us as just Saladin, took the city back from the Crusaders in 1187, and let both Muslims and Jews resettle in the city. And so the story goes on until modern day, the proclamation of the state of Israel, and the Arab–Israeli War in 1948. And on and on and on...

But what, if anything, you ask, has this to do with Afghanistan? Let us examine this a bit closer. Remember the Marxist thesis that there is an economic motivation behind all conflict? Then you should ask that question in regards to nearly two Millennia of fighting over Jerusalem. What possible economic incentive could justify this? Absolutely none I'm afraid. The cost both economically and in terms of human sacrifice far exceeds any profit made. Sure, the crusaders brought home riches. And the Caliphates controlled trade and made profit from that. But war is the most costly business of all. So there has to be something else. Something more.

Jerusalem is not just a city. Jerusalem is an idea. A symbol. A symbol of belief for all the three Abrahamic religions. Whoever controls Jerusalem has proven that their religion is the strongest. The state of Israel is a thorn in the side of all Muslims. Because the Jews are blocking their access to some of their holiest sites. And the state of Israel would not be possible if not for the support both politically and economically by the US. Strike against the US and you strike against Israel. Hurt the US and you hurt Israel. The motivation for the attacks on 9/11 are deeply rooted in this conflict. And herein lies also the Afghan connection. After the Soviet withdrawal from Afghanistan in late 1989, Afghanistan was a mess. The Taliban signalled the return to law and order, and in 1996 took control of the country. A radical Sunni Islamic movement, the Taliban as such is not driven by economic motives, but by faith. They have the strictest interpretation of Sharia law ever seen in the Muslim world. To Muslim extremists all over the world this was signalling a new beginning. A new Caliphate. And they flocked to Kabul in droves. And they were welcomed. And in this atmosphere the expansion of the Caliphate was planned. They realised of course that they could never beat the US on their own. No matter how crazy you are you will understand that the US can not be beaten by a bunch of Jihadists with AKs and the odd RPG. The US can only be beaten if it is isolated to its own territory. And they can only be isolated like that if both their allies and their enemies turn against them. And if the US is isolated, then Jerusalem will fall. Now the logic of terror is applied.

The war is to be fought on two fronts. On the one, take the war to the enemy. Strike him where it hurts most and gets most media coverage. On the second, make your enemy come to you. It will cost him dearly. And the strategy has worked. By attacking civilian targets both in the US and Europe indiscriminately they create an atmosphere of fear and hatred. Since those responsible for the attacks are Muslims, the Muslims are blamed. This in turn results in Muslims in the US and Europe being attacked by extremists. And then we have a spiral effect. Young Muslims are recruited to Jihad. More and more people are suspicious or directly hostile towards Muslims. By luring the enemy to come to them they have them exactly where they want them. Mired down in an endless guerilla warfare that they can never win. And it costs billions! There is no need for sophisticated weaponry to beat the enemy. A few rifles, RPGs and IEDs it all it takes. And time. And with a perspective of eternity, the Jihadists have all the time in the world.

So the fight for Afghanistan is the fight for Jerusalem. Bin Laden is right when he calls the coalition forces the “new crusaders”. And that is also why he and his likes gets popular support for their Jihad.

So is there any end to this madness? Not as long as there are religions I'm afraid. The founder of Marxism, Karl Marx himself may have expressed this best.

Religious suffering is, at one and the same time, the expression of real suffering and a protest against real suffering. Religion is the sigh of the oppressed creature, the heart of a heartless world, and the soul of soulless conditions. It is the opium of the people.

And political and religious leaders, whatever their motives may be, keep feeding their people the drug. And the world is at war. Over and over again.

One flew over the cuckoos nest

2009-11-28T10:49:00.010+01:00

In Switzerland, you know the place with cuckoo clocks and cheese with holes in, a somewhat strange political issue has come to surface. The Swiss being a somewhat peculiar lot, this might not strike you as odd. But this is about minarets. Some wants to ban them.

You are probably aware that a minaret is the Muslim equivalent of a bell tower. In stead of bells calling the worshippers to prayer the minaret is used by the muezzin to call out the adhan, calling the faithful to prayer. These days high tech has made its way even to the Mosque, and the muezzin is spared the ardous task of climbing the minaret. He instead does his calling via a microphone and loudspeaker from the comfort of the prayer room. Five times a day.

As a staunch non-believer in anything metaphysic this calling to worship and prayer is the same to me. It is noise. Unwanted noise. It does not matter the persuasion of the callers. Be they Christians or Muslims, Buddhists or Hindi. They make noise.

I do however believe in the freedom of thought. Even those thoughts I strongly disagree with. And since I realize that silencing the bells of the Christian churches would be a violation of their right to worship, the same goes for Muslims and anyone else of course. So I endure the noise.

The Swiss opposition against minaret building argues that they are a symbol of "Islamisation" and has no place in the "Swiss democracy". Yeah right! Remember that "democracy" in Switzerland is strictly limited to "Schweitzerbürger" and that to become one you have to have a well filled purse. And since 22% of the population are "Ausländers" and not included in the "democracy" their "democracy" might not be all that democratic? Did anyone say "bigots"?

As for "Islamisation" of the western society this only means that the world is getting smaller. People are for various reasons becoming more mobile, and they bring their culture and beliefs with them when they move. There is nothing wrong in that. The fear is irrational and rooted in the fear of the unknown. Walk into a Mosque or a Church and you will be welcomed as a friend. Get to know your neighbour. You might even learn something of value.

If they could just keep the noise down. A solution for both Christians and Muslims would be to take the technical revolution one step further. These days everyone has a mobile phone. Text messaging services could be used to remind the worshippers to come to prayer, and the need for bell towers and minarets would seize to exist. And it would have been totally voluntary! Subscribe to the service, you get the reminder. You could even subscribe to several services. Just to be on the safe side in your superstition.

The Swizz would need no ban on particular architectonical structures, and the rest of us would have been spared the incessant chiming and calling.

Have a nice weekend, and may your God go with you!

I prefer to walk alone.

And now, for something completely different...

2009-11-24T20:32:00.005+01:00

Or may be not.

I had an appointment with my physician today. The good doctor was very pleased with my progress, both in respect to my weight loss, and the lab results. My glucoses level is doing fine, my blood pressure and cholesterol level is still a bit high but not alarmingly so. Nothing a few more pills can't deal with. I hope.

Actually, my diabetes is not what's bothering me most these days. My left arm is acting up again. Causing me considerable pain and discomfort. To get help with this I see a chiropractor. He has helped me with the same problem before with good result. But when I saw him this time he seemed a bit worried. Obviously not quite sure what to make of the pain and the strange manifestations of near paralysis that his various manipulations resulted in. So today I had an X-ray of my neck. Maybe the pictures will show more of what the heck is going on, and hopefully how to fix this. Because the pain is killing me! Think of it as toothache in half your back and all down to your wrist.

One other thing that bothers me, or more precisely, never seizes to amaze me, is how some people manage to be unable to grasp the simple fact that when you beat them at their own game, they should gracefully accept it and not make a total fool of themselves. Do they have no dignity? What I'm talking about is an exchange of opinions I have had on a discussion forum somewhere else in cyberspace. The person in question first manages to demonstrate to the whole world that he has absolutely no clue whatsoever on the subject. Even so he wants everyone to dance to his tune. Because he is some hotshot. When I gently point out the simple facts to him using his own standard rhetoric from other debates he starts attacking me personally, obviously out of arguments. Then, when he gets no support, he tells everybody he feels "unwanted" and will leave the forum. Just to return to get the last word. And this is a grown man and trusted official in a worldwide sports organisation? Pathetic!

Pathetic is not be the right word to describe the unbelievable events in the Philippines this weekend. Appalling, disgusting, despicable and frightening might be more precise. What is the world coming to? I can understand, but not necessarily condone, those who fight, and subsequently kills, for a belief. Religious or political does not matter. At least they have a cause that can be identified. But this? This is beyond comprehension.

Small update

2009-11-23T00:13:00.002+01:00

Some of the links had gone dead since I last checked them. I think they are all live and well now, but if you find any that does not work, please let me know.

85 and counting!

2009-11-22T15:46:00.002+01:00

Not much to report here. No snow cover here in the lowlands, 7° centigrades, light drizzle. And only a month till Christmas! Funny thing is, I like it this way. To be quite honest, Christmas does not mean much to me any more. Oh sure! It's OK to have a few days off from work, relax, some good food and good drink. But isn't this supposed to be something more? I'm not a religious person, on the contrary. I'm an Atheist. But Christmas used to mean more than just the religious thing didn't it? Nowadays? I think I'll pass.

On a personal level there is some cause for celebration though. I reached my first goal in weight loss. Today the scale stopped at less than 85 kg! Repeatedly! The next 5 kg will take much longer, but I'll get there by next summer.

If the flu doesn't kill me that is...

Cry swine!

2009-10-25T17:53:00.009+01:00

These days there are a lot of talk about the flu. Swine flu that is. The worst predictions says millions and millions will fall ill, and people will die in droves. A regular plague is threatening us. Or rather pandemic as it is called these days. The sky is falling. Doomsday is near.

A couple of years ago it was the bird flu. The same predictions. The same horrible scenario. But for some reason, we're still here. The sky didn't fall. Doomsday didn't come. So let's say, I'm not quite convinced.

What I do see is the the UN health agency, WHO, and it's Director-General Margaret Chan, once again playing it into the hands of the international medicine industry. We all need vaccination! And somebody got to supply that vaccine. Guess who? The same companies that supplied the vaccine for the bird flu. And they won't do it for free.

I'm not saying that nobody needs the vaccine. Of course there are those that can benefit from a vaccine. But mass vaccination programs? Get real!

First of all, no matter the "kindness" of some of the developed countries, there will never be enough funding for mass vaccination programs in third world countries. Never! It may be the wet dream of the medical industry, think of all the money, but it will never happen.

Secondly, no matter what resources are put into such a program, it will not be enough. It will not be sufficient supplies of vaccine, not sufficient infrastructure for distribution. And it will take to much time.

So are we just going to "save" those living in the developed countries? Do they really need saving?

The flu comes every year. And every year it gets a new name. It has been like that since we were able to isolate and recognise the viral strands. The Asian flu that each year visited us from the mid fifties was a tough one. A lot of people got ill. A few died. When the Hong Kong flu was discovered in 1968 we were all going to die. We're still here. It's like this every year.

The WHO creates close to mass hysteria every other year now. And I think I know why. Money. Funding for their programs. Many of which are absolutely worth funding. But is this the way to do it?

It reminds me of another UN backed mass hysteria back in the eighties. This was before someone had found a big hole in the sky and predicted doomsday as a result of global warming. Back then it was the desert who was the culprit. It was spreading!

What happened was the following. In the Sahel area, an arid area south of Sahara, there was a draught period. The worst in many years. Pictures of dried out carcasses from cattle and pictures of children suffering from malnutrition and dehydration was spread throughout the world. And the world responded with massive help programs. Not since the Biafra crisis had such massive amounts of aid been poured into an area of need. So far so good. The help was sorely needed.

But people asked themselves. Why was this happening? And the scientists from the UN and various other agencies gave the answer. The desert was spreading! Sahara was moving to the south, leaving death and despair in it's wake. And they had proof! When comparing new aerial photos with older material one could clearly see that the desert had moved south. So truckloads of money was poured into research on the subject. And campaigns started to stop the desert from spreading. "Plant a tree for Africa" was the slogan. Not that it did much good, but it made people feel better.

But was this really true? No. In fact it was as close to a hoax as you could get. And the motive was of course funding. Drought in the Sahel is nothing new, and has been reported as far back as the 17th century. Sandwiched as it is between the Sahara and the African savannah grasslands to the south, the Sahel is a climatic zone of its own. The draughts occur on irregular intervals and so far no specific pattern has been discovered. What made the crisis in the mid eighties reach such apocalyptic proportions was something quite different.

It was a war. At that time a bitter war was raging on the Horn of Africa. Millions of people fled their homes to escape the fighting. They brought with them their livestock. And they fled into the Sahel. An area that culd barely sustain the population all ready there. The cattle ate all the grass on the ground, and the goats all the leaves on the trees. The humans chopped down the dried out twigs and used them for fuel. An all ready critical situation turned into a catastrophe. All because of a war.

Nobody mentioned that in the news. And the scientists got their money. Not to research how to stop wars, but to stop deserts from spreading. Something the nature manages quite well without help as long as balance is maintained. Wars on the other hand are started by humans. And they are much harder to stop.

But as long as the scientists and their various agencies get their funding, the reason why may not be that important?

That is probably why right now, if we survive the swine flu, we will all succumb to the effects of global warming.

Sugar Daddy?

2009-10-17T18:22:00.003+02:00

That would be something to brag about, huh? But oh no. There's no flock of beautiful young women gathering around this daddy. Not one. And to be honest I don't blame them. There's another kind of sugar who got the better of me. Glucoses. In my last post I mentioned something about big changes in my life. So here we go...

This July I was working as Assistant Range Master at the European IPSC Rifle Championships. A job I really didn't want. But when good friends took on the challenge of organizing this event after the original organizing committee had been sacked for doing nothing, and they urged me to join the team, I could not let them down. To organize a match like that in ten weeks is almost impossible. But we did it! And it almost broke my back. Putting in sixteen to eighteen hours of work for such a long period took it's toll, and two or three days into the match I almost collapsed. I was rushed to the hospital. They attached all kinds of wires to me and thankfully they could assure me that both the pump and brain was still functioning. It didn't feel like neither. My blood pressure was way up, but that could have a number of reasons. A rather worried looking young lady pricked my finger, pressed out a drop of blood and put it on some measuring device and five seconds later seemed relived when she told me that I was a diabetic. My reading was so high there was no wonder I felt crappy. It was close to hyperglycemia. That's poisoning. With brain damage as one of the consequences. If I hadn't all ready been stretched out she could have knocked me over with a feather

Once home I saw my regular physician, got the short version of what was going to happen unless I turned things around and that was that. I did as the good doctor ordered. I changed my diet and my lifestyle. I started exercising and I've never looked back. The last months seems like a blur, and the events of this summer seems like an eternity ago now. And almost 20 kilo . That is just around 3 stone or 42 pounds to those still living in the stone ages.

So the one who have returned to rant on these pages are lighter, in better shape than in many years, but just as full of it as before. I'm still me. Oh sure, I have to pop a few pills, and stay in shape. But staying on a diet and exercising a bit is no great effort considering the alternatives. I hate to sound melodramatic, but I have been given life back. I intend to make the most of it.

I'm back!

2009-10-17T13:27:00.005+02:00

It's been more than two years since I last posted here. That's a lot of water under the bridge. And a few dramatic changes, at least to me, to my life. Of which I will tell you later. First thing you'll notice is that I changed language. That has several reasons, the obvious one being that not a lot of people read Norwegian. The not so obvious one is that I like writing in English. I'm not saying I'm very good at it, but I also know that I'm not half bad. Most, if not all, of my friends who may or may not have an interest in what will appear on these pages will have no problem understanding English, even my English. So from now on, English it is.

So? What happened? Why did I stop writing. To be quite honest I'm not quite sure. I think it was a combination of "intellectual exhaustion" and a lack of audience. After all, what's the point of publishing if you got no readers? Oh! Don't get me wrong. I really appreciated the few readers I had, their comments and the insight they shared with me. But I sort of ran out of momentum.

Will the "momentum" be back? Will I produce anything worth reading? To the first question the answer is simple. At least for a while. As for the content, the substance? I have been writing small stories and comments about and on various subjects since i was a kid. Some of my readers have found my ramblings to the point, entertaining and even amusing. Some have not. As this is a blog, don't expect great literature or groundbraking analyzes. But do expect a variation of subjects, may be even the occasional fictional story. At least that's the plan. And of course, I'll tell you more about myself. At least between the lines. If you can read it.

See you later!

Valg...

2007-09-09T12:10:00.000+02:00

Mandag er det «valg» i steinrøysa. Man har i månedsvis blitt tutet ørene fulle av de forskjellige partienes fortrinn. Skal man tro reklamen vil de alle omskape steinrøysa til et blomstrende paradis bare akkurat de får vår stemme. Forskjellene mellom de forskjellige partiene er neglisjerbar og bare synlig i symbolikken de omgir seg med og eventuelt det verdisyn de påstår seg å representere. Og i tråd med tidens tendens, hvor «sjarmerende» representantene måtte være. Personlig synes jeg i grunnen de aller fleste av dem er gjennomført ufyselige.

Så hva gjør man da? Det finnes minst to muligheter. Man kan stemme på de man mener er minst ufyselige. Eller man kan la være å stemme. Om man er av den oppfatning at vårt såkalte demokrati krever aktiv deltagelse fra samfunnets stemmeberettigede medlemmer, og at det å unnlate å stemme innebærer en forsømmelse av denne plikt, vel, så stemmer man. På den minst ufyselige antageligvis. Om man derimot mener at det spiller ingen rolle hvem man stemmer på, fordi avgjørelsene uansett ikke tas i de «demokratisk valgte» organer, men på styrerommene til de store selskapene og i korridorene der politikere og påvirkere møtes «uformelt» så blir man antageligvis hjemme.

Nå forvalter neppe de to ovenstående utsagn den hele og fulle sannhet. Det tas avgjørelser i de «demokratisk valgte» organer som påvirker hverdagen til oss alle i steinrøysa. Og dermed vil det ha betydning hvem som eventuelt bekler posisjonene i disse organene. Hvordan sørger man da for at de «rette» havner i posisjon? Ved å stemme?

Rent logisk virker det siste alternativet mest fornuftig ettersom det motsatte, ikke å stemme, med nødvendighet fratar en påvirkningsmuligheten. Men så var det problemet med de forskjellige alternativene da. Hvis de alle er like ufyselige, hva da? På den måten får man jo uansett ikke de «rette» i posisjon. Man må altså velge den eller de som er minst «feil». Det må jo være djevelens alternativ.

Rent personlig er jeg i hovedsak opptatt av to forhold. Det ene er prinsipielt, det andre kan betraktes som mer praktisk, eller saksrettet.

Først og fremst er jeg opptatt av personlig frihet. Det vil føre for langt å søke å beskrive hva jeg legger i slik personlig frihet i en liten spalte som denne, og jeg har vel berørt temaet før. Mitt syn på personlig frihet er uansett på det nærmeste perfekt sammenfattet av Torbjørn Egner i Kardemommeloven. «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre som du vil.» Ingen av de politiske partiene som stiller til valg i steinrøysa har et program som ivaretar denne enkle læresetning. Alle, uten unntak, har programmer som vil begrense individets frihet ut over de to begrensningene som Kardemommeloven setter. Deres menneskesyn og syn på individuell frihet er med andre ord for meg uakseptabel. Ingen stemme fra meg altså.

Mer praktisk er jeg opptatt av miljøforbedrende tiltak. Først og fremst i mindre bruk av privatbil. Bilen er for folk i vår tidsalder en velsignelse, og en forbannelse. Den gir frihet til å bevege seg over avstander som vil være for store til at man innenfor tilgjengelig tidsrom kan gjøre samme reise til fots. Og den er en forbannelse fordi den koster det hvite ut av øyet både i anskaffe og drift. Det siste er politikerne sin feil. Men den er også en forbannelse fordi den forurenser. Biltrafikken holder på å kvele byene våre, og miljøet ødelegges. Noe må gjøres. Politikere har et svar, gjøre det enda dyrere å ha og bruke bil. Det er vel i grunnen det eneste svaret de har. Uansett.

La oss se litt på det svaret og hva det betyr for den enkelte. La oss si at man øker drivstoffprisen til det dobbelte og i tillegg innfører såkalt «rushtidsavgift» i de store byene for å begrense bruken av privatbil i de tidene på døgnet trafikken tenderer til å være verst. Altså ved normalarbeidsdagens begynnelse og slutt. Hva skjer?

Jo, direktør Flottenmeyer kjører i alle fall ufortrødent videre i sin nye, store, dyre bil. For det første spiller det for ham mindre rolle hva det koster, han har uansett råd. Og for det andre utgiftsfører han uansett det hele på firmaet. Tut tut!

Hva med Kari Trestakk og Ola Oppigarda? Som har to unger i barnehage, en i småskolen, jobb på hver sin kant av byen og som selvfølgelig ikke begynner eller slutter på arbeid samtidig? Og selvfølgelig har ikke de minste fått plass i samme barnehage og skolen til eldstemann ligger for langt unna til at de føler seg komfortable med å la han gå til skolen med all trafikken, men for nærme hjemmet til at det offentlige vil koste skoleskyss. De må naturligvis også fortsette å kjøre. For de har ingen alternativ. Med mindre en av dem skal gå hjemme da. Og det må i så fall bli Kari som i utgangspunktet har lavest lønn. Hun fikk jo ikke helt gjort ferdig den skolegangen med unger som kom på løpende bånd, så det lodd faller nok på henne. Hun kan selvsagt ta noen ekstravakter i helgene for å spe på økonomien i huset. Men, når skal begge to få tid til å være sammen med ungene samtidig da?

Så for Kari og Ola er ikke det at en av dem går hjemme et alternativ. Og å la bilen stå er heller ikke et alternativ. Skulle de benyttet offentlig kommunikasjon til og fra arbeid, barnehage og skole morgen og kveld ville det bety minst fire timers reisetid totalt. Og ikke er den reisinga gratis den heller. Så de biter tennene sammen, sparer der det går an og kjører videre. Og staten håver inn avgifter.

Om politikerne som pretenderer å skulle være for miljøet og for bedre kår for barnefamiliene virkelig mente det de sa så ville Kari og Ola fått barnehageplass der de bor. Den ville vært gratis. Og den største ungen ville fått følge av skolepatruljen til og fra skole og skolefritidsordning. For han har selvsagt bare godt av å gå, det er bare forholdene han skal gå under som må bli bedre. Og når Kari og Ola skal på jobb så skjer det selvsagt med en buss eller en trikk som går ofte nok til at det går an å være litt treg i avtrekket en morgen og likevel rekke fram i tide. Og den samme skyssen vil selvfølgelig være gratis.

Og bilen kan få stå hjemme. Og bare bli brukt i helgene, eller til handleturer og lignende. Eller når de skal besøke oldemor på sykehjemmet. Og på hytta til foreldrene til Ola noen ganger. Det er så flott der oppe på fjellet, og ungene kan puste i skikkelig ren luft. Og lære å fiske. Og kanskje de får råd til å kjøpe en ny og mer miljøvennlig bil. Der ungene sitter tryggere. En bil uten syke avgifter til en grådig statskasse.

Alt dette skulle i følge politikerne koste så sinnssykt mange penger at det er helt ugjennomførbart. Tull sier jeg. En reduksjon på minst 50% i biltrafikken i normal arbeidstid, svært begrensede behov for nye veiutbygging, drastisk reduksjon av ulykker forbundet med veitrafikken, store besparelser innen helsevesenet ikke bare på grunn av færre ulykker, men også på grunn av drastisk nedgang i luftveislidelser og allergi framkalt av veitrafikken. Besparelsene ville langt overgå kostnadene! Selv med «sviktende» avgiftsinngang. Man må bare ta med alle kostnadene.

Men er det noen partier som går inn for en slik politikk? Nei, det er det ikke. Tvert om. De som påstår seg å være miljøpartier har bare en løsning. Avgifter og atter avgifter. Ingen løsning på de reelle problemene, bare stadig verre og verre vilkår for Kari og Ola. Ingen stemme fra meg altså.

Med andre ord, jeg blir nok hjemme denne gangen også.

Et halvt år...

2007-09-02T19:51:00.000+02:00

Et halvt år er gått siden det ble skrevet noe på disse sider. I seg selv selvsagt ikke oppsiktsvekkende, ettersom mine skriblerier etter all sannsynlighet bare interesserer meg selv, og en kan jo bli en smule lei av å underholde seg selv med utlegninger som man tross alt allerede har relativt god innsikt i innholdet av.

Da er det kanskje mer oppsiktsvekkende at man på tross av dette gir seg til å igjen publisere nye skriblerier. Man skulle tro at nok skulle være nok, ovenstående tatt i betraktning. Men så altså ikke. Mon tro man er henfallen til en slags narsissistisk glede ved å se sine egne ord offentliggjort?

For de som måtte undres så har det siste halvår vært bemerkelsesverdig fritt for hendelser av personlig eller privat art som man på noen måte kunne finne det verdt å dele med andre. Det har skjedd fint lite for å si det sånn. Intet nytt er godt nytt hevdes det, men det kan i grunnen bli gudsjammerlig kjedelig.

Ikke slik å forstå at det plutselig har skjedd noe som jeg bare må dele med meg selv (og eventuelle lesere), heller tvert i mot. Her skjer fortsatt ingen ting. Så hva skal man da kaste bort bits og bytes på?

I de tidligere skriblerier brukte jeg en del tid og krefter på å kommentere diverse små og store hendelser rundt omkring i verden. Mine meninger og refleksjoner omkring disse er naturligvis uten noen betydning. Ingen bryr seg vel om hva jeg mener, ingen vil engang la seg forarge av de standpunkter jeg måtte forfekte. Likevel, det er lysten, enn ut sagt, trangen til å kommentere som har fått meg til å sette meg til hakkbrettet igjen.

«Krigen mot terror» fortsetter med uforminsket styrke. USA har selvsagt ikke fått lagt vantene på en eneste «terrorist», men man har klart å ta livet av et ukjent antall sivile i såvel Irak som Afghanistan. De har selvsagt fått god hjelp både av sine allierte, deriblant Norge, og av sine motstandere. Daglig smeller det selvmordsbomber i på irakiske og afghanske markedsplasser og daglig bomber «koalisjonen» «strategiske mål». Og daglig dør de som ingenting med hverken terror eller motterror har å gjøre. Tar det noengang slutt?

Og i Nord Ossetia minnes folk massakren i Beslan. Over tre hundre mennesker, de fleste barn, mistet livet i en av de hesligste terroraksjoner i historien. Aksjonen ble gjennomført av soldater fra den Tsjetsjenske frigjøringsbevegelsen og direkte ledet av dens kommandant Abdallah Shamil Abu Idris, bedre kjent som Shamil Basayev. Det finnes intet forsvar for det de gjorde. Men finnes det en forklaring? Kan man, uansett hvor motbydelig denne handlingen var, finne en forklaring som kan si noe om hvorfor mennesker kan bli så til de grader desperate at de tar hundrevis av skolebarn som gissel og til slutt dreper for fote?

Hvor mange har hørt om krigen i Kaukasus? Hvor mange har prøvd å sette seg inn i hva som foregår i de utilgjengelige fjelllandene som Russland påtår er «deres»? Jeg vil påstå veldig få. Det virker som om det er en stilletiende avtale mellom de vestlige land og deres media og de nye Tsarene i Kreml at så lenge de som drepes er muslimer og følgelig «terrorister» så blander vi oss ikke inn på hverken den ene eller den andre måten.

Men i Kaukasus drepes kvinner og barn, unge og gamle daglig av russiske «antiterrorstyrker» uten at det blir ofret så mye som en parentes på dem i vestlig presse og media. I Kaukasus utkjemper frihetskjemperne, mujahiddeen, en bitter og forsoningsløs kamp mot okkupasjon og tyranni. Ja visst, de er troende muslimer. Ja visst, de ber til Allah, opptil flere ganger om dagen. Og kanskje nettopp derfor bryr folk i vesten seg filla om folkemordet som russerne gjennomfører.

Og kanskje derfor, født av desperasjon fra den totale likegyldighet som resten av verden legger for dagen overfor deres lidelser tyr noen til desperate midler. Når det er russiske barn som dør, kanskje de da åpner øynene? Selvsagt bakfyrer slik tankegang når den omsettes i praksis. Vår avsky for gjerningsmennene hindrer oss i å se hva som ligger bak. Slik gjorde den enbente frigjøringskjempen sitt folk en stor udåd ved å gjennomføre massakren i Beslan. Men udådene russerne daglig gjennomfører mot folkene i Kaukasus blir ikke mindre avskyelige av den grunn.

Det var i grunnen det jeg ville skrive om i dag. Ikke at noen bryr seg mer om noe som helst av den grunn. Men, så fikk jeg i alle fall skrevet det jeg mener. For i motsetning til så mange andre er ikke min rett til fritt å gi uttrykk for mine meninger begrenset. Ennå.

Humorist...

2007-02-18T12:59:00.000+01:00

I henhold til direktiv gitt ved HKH Natmaleren skal denne spalte i dag være morsom. Tatt i betraktning at samme direktivutsteder har uttalt at denne skribenten totalt mangler humoristisk sans kan det bli en drøy bestilling å fylle. Men, som lojal undersått og tilbeder vil man naturligvis gjøre sitt beste, og sannsynligvis feile, men så er jo alt ved det vanlige.

Et raskt blikk på verden omkring avstedkommer ikke umiddelbart trangen til å le seg skakk, men kanskje man kan finne noen lysglimt her og der verdt å trekke på smilebåndet av, kanskje endog en lett humring. Det meste er naturligvis til å gråte over, men det er jo ikke min feil?

I Nepal, som de fleste vet null og niks om, har demonstranter kastet stein på den kongelige motorkortesje som var på vei til et tempel der kongen skulle delta i feiringen av Mahashivratri, en festival til ære for den Hinduistiske gud Shiva. Shiva er som kjent hinduenes gud for død og ødeleggelse. Nepal var inntil nylig den eneste hinduistiske stat i verden, der kongen regjerte i kraft av å være en reinkarnasjonen av Vishnu, en annen hinduistisk gud. Folkelig opprør godt hjulpet av en "maoistisk" gerilja tvang for et år siden kongen til å gi fra seg makten, og Nepal tar nå sine første forsiktige skritt på veien mot demokrati. Folkemassen som kastet stein ropte slagord som "Kongen er en tjuv, forlat landet!" Denne skribenten finner det i det minste fornøyelig at en "guddom" kan styrtes og hans makt så til de grader knuses på så kort tid. Det gir et visst håp om at andre "guder" også står for fall.

En som garantert ikke holder mye lengre er den amerikanske presidenten George W. Bush. Han sitter i sin andre periode og kan ikke gjenvelges. De som skrev USAs grunnlov i sin tid var nok kloke mennesker. De forutså at gale menn kunne føre velgerne bak lyset og bli gitt dette høyeste embete. Det de derimot ikke kunne forutse var all ugangen en gal mann i denne posisjonen kunne utrette på åtte år. Det skal ikke lastes dem, deres utgangspunkt var en verden der det tok uker å reise på tvers av deres eget kontinent. Nå vil innbyggerne i USA helt sikkert velge en "demokratisk" president denne gangen, og verden vil neppe bli et verre sted å bebo av den stund. Dessverre er det nok slik at det vil ta langt mer enn den nye presidentens maksimale virketid på åtte år å rette opp all skaden som er utrettet. Og det er slett ikke morsomt å tenke på.

I Rio de Janeiro i Brasil, og mange andre steder, er karnevalet i full gang. Det er ingen tvil om at folk har det moro. En fargesprakende fest med glade mennesker og heftig dans og musikk. Men dessverre, ikke der er heller bare latter og glede. Landet er blitt herjet av bevæpnede bander som myrder tilsynelatende uten mål, men sannsynligvis ikke uten mening. Destabilisering av et famlende demokrati vil tjene både narkotikakartellene og ekstreme politiske krefter. Og om disse kreftene vinner fram, vil det ikke bli morsomt i det hele tatt. La oss håpe og be for at den folkelige glede og skaperkraft som karnevalet er et uttrykk for vil seire over de mørke og destruktive kreftene slik at vi alle kan glede oss over sambaen igjen.

Særlig morsomt er det neppe å være pilot eller passasjer i helikoptre i Irak for tiden heller. De har en tendens til å ramle ned. Men det spiller neppe noen særlig rolle for den jevne iraker som har mer enn nok med å få gjort de nødvendige innkjøp uten å bli blåst til himmels av en eller annen gærning med en bombe. Skal jeg være ærlig tror jeg neppe noen kommer til å trekke særlig på smilebåndet der i gården før den siste bombemann og den siste amerikanske okkupasjonssoldat er borte. Og det ser ut til å kunne ta tid.

Så langt om den internasjonale politikk og stilling. Det finnes andre nyheter verdt å kommentere. Sport fyller jo avisspaltene uansett årstid og på tross av alt annet. En av de store nyhetene her hjemme for tiden er at en framstormende utøver innen de nordiske grener, altså der man konkurrerer om å gå fortest på ski, har avslørt noe av sin motivasjon for deltagelse. De kvinnelige utøvere ser så sexy ut i trikot! Særlig gjelder dette visstnok de svenske utøverne, som gjerne også unnlater å ha på seg truser før de drar på seg trikoten. Må man få foreslå en ny variant av øvelsen "Jaktstart"? Man slipper de kvinnelige utøverne avsted, med trikot, men uten truser, ut i sporet et par minutter før "herrene", som naturligvis starter med fellesstart. Så skal vi se om det ikke settes noen nye rekorder. Damene vil naturligvis stå for de fleste i sitt forsøk på å holde den testosteronsprengte horden bak seg. Det kunne jo bli god underholdning av sånn.

Av øvrige sportsnyheter kan nevnes at den engelske fotballklubben Liverpool har utvidet sitt treningsprogram med kombinasjonsøvelsen karaoke og golf. Denne nyskapningen innen idrettverdenen arter seg på den måte at utøverne først tyller i seg store mengder alkohol for deretter å utfordre hverandre til karaokekonkurranse. Den som nekter blir slått helseløs med golfkølle. Vi venter spent på videreutviklingen av denne nye grenen. Man kan se for seg flere muligheter. For eksempel synkronsvømming med kokain og harpun eller kappgang med whisky og motorsag. Vinneren er den som overlever. Man må slutte seg til den vestlandske humorist og hobbyfilosof som antydet at man burde gi ungdommen sprit før idretten tok dem. Det ser kanskje ut som om det er for sent.

En annen begivenhet som er blitt gitt mye omtale i media i det siste er bortgangen til den fallerte puppemodell Anna Nicole Smith. Nå meldes det at hennes legeme er blitt balsamert og er klar for visning. Det er kanskje betimelig å spørre hvem den skal vises fram for, men jeg har en mistanke om at jeg vet svaret. Det kan neppe sies å være morsomt, men en viss tragikomikkens skjær har det jo over seg. Når ingen lenger gidder å kikke på dama mens hun er i live får karrieren nytt liv som død. Det er kanskje noe i det gamle, noe flåsete ordtaket om å dø ung, bli et vakkert lik?

Fra Mexico meldes det om et overraskende funn i fra dyreverdenen. Innkapslet i en 25 millioner år gammel ravklump har man funnet en liten frosk. Dyret er bare 2,5mm langt, men meget godt bevart. Og forskerne sikler selvsagt etter å få klørne i eksemplaret. De vil ha DNA-prøver. Husker noen den begredelige filmen Jurrasic Park? Der benyttet forskere DNA fra en slik prøve til å "gjenskape" utdødde dinosaurer. Det gikk forferdelig galt. Mon tro om de virkelige forskere hadde kunnet stå i mot fristelsen om de fikk anledning? Det blir heldigvis neppe aktuelt å finne ut av. Ravklumpen er i privat eie og eieren vil neppe tillate noen å tukle med den ettersom verdien som smykkestein er nært innpå astronomisk. Så for en gang skyld har kanskje forfengelighet vist seg å være nyttig?

På det mer personlige planet er det ikke stort å le av, men man tillater seg å trekke fornøyd på smilebåndet over at helsa ser ut til å være på bedringens vei. Armen kan neppe kalles smertefri, men man har ikke følt behov for smertestillende på over en måned. Det må da betegnes som positivt?

Til helgen planlegges et besøk på "Rørosmartnan" sammen med gode venner. Det kan bli riktig trivelig, og en tur på "Martnan" på dagtid er i høyeste grad underholdende. Det er utrolig hvor mye rart folk byr fram til salg, for ikke å snakke om hva folk ifører seg av klær for å skape oppmerksomhet. Sammenfallet med karnevalstiden er nok tilfeldig, og med temperaturer tradisjonelt langt ned i de blå kan man ikke forvente lettantrukne skjønnheter i fyrrig sambadans, men bunadskledde jenter og gutter som svinger seg til Rørospols er flott nok det også.

Så tror jeg det er tid for å runde av. Har du fulgt med så langt har du sikkert for lengst sluttet deg til Natmalerens utsagn om at skribenten totalt mangler humoristisk sans. Det får nå så være. Jeg har nå fra tid til annen fått henne til både å smile og le, så helt håpløs kan jeg nå ikke være.

Ha en god dag!

Det er votter...

2007-01-28T14:23:00.000+01:00

...og vinter siden jeg skrev på denne siden, og det skyldes hverken skrivesperre eller de meteorologiske forold, som forøvrig gjør votter påkrevd. Det skyldes ganske enkelt det forhold at for tiden går all fitid, som er i sørgelig mangelvare, med til lesing. Dermed er også det begrensede intellekt jeg måtte være i besitelse av opptatt av denne lesingen og ikke av å ruge ut nye utgydelser for publisering. Så disse sider får vente ennå en stund til de igjen blir skueplas for mine mer, eller helst mindre, velfunderte ytringer.

Ha en fortsatt fin dag!

Hmm...

2007-01-05T13:51:00.000+01:00

Kjærlighetens glede
Eies kun i øyeblikket

Kjærlighetssorg
Varer livet ut

Akkurat ja...

2007-01-04T12:21:00.000+01:00

Nytt år og nye muligheter!

Fryktelig optimistisk og positivt ikke sant? Men er det nå så mye å se fram til egentlig. Det er lite som tyder på det så langt i alle fall. For ikke kan jeg se at verden er blitt det spor bedre på noen dager selv om årstallet har skiftet.

Mennneskene tar fortsatt livet av hverandre på de mest bestialske måter, for de mest perverse grunner og i ufattelig skala. Fortsetter vi på denne måten så blir kanskje 2007 året som stiller "toppåret" for Det Tredje rikets utryddingsleire i skyggen? Litt av en rekord å slå.

Godt nytt år!

Akkurat ja...

Overstått...

2006-12-28T13:36:00.000+01:00

Så var det gjort. Årets pliktløp. Man sikter selvsagt til Juleaften, som "tradisjonen" tro foregikk i familiens skjød. For en som er lykkelig skilt innebærer det en viss grad av kamelspising. Selv om det er ribbe som står på den faktiske menyen.

Det foregår nemlig på den måten at man sammen med sin førstefødte begir seg tilbake til sin barndoms grønne dal for å feire jul sammen med sine øvrige to sønner, og ekskone. Som man kan forstå er ikke det helt uten en viss grad av kunstig vennlighet. Men, hva gjør man ikke for at "de yndige små" skal få det som de vil.

Det skal anføres at årets feiring var mindre pinlig enn noen gang før. Noen og enhver har vel etterhvert blitt både eldre og litt rundere i kanten. Det var faktisk riktig så hyggelig når vi omsider kom i gang.

For det var ikke like enkelt skal man vite. Undertegnede tok opp der på Lille Juleaften. Blant annet fordi han etter avtale med den førstefødte skulle kommendere transport fra jernbanens endepunkt slik at man kunne få hentet den unge mann på Juleaften. Han, som jo er selvstendig næringsdrivende og restauratør måtte selvsagt jobbe Lille Juleaften. Så langt alt vel. Vi avtalte til og med hvilket tog han skulle ta.

Juleaften opprant, man satte seg i den kommenderte transport ledsaget av minstemann på 190cm og 80kg og la kursen sørover. Framme på jernbanestasjonen i rett tid, ingen sønn. I alle fall ingen jeg vil vedkjenne meg eller har fått skylda for. Med andre ord. Bare andres sønner. Det var da som inniallerhelvete!

Telefonering, beskjedspringing, umulig å finne. Enda mer inniallerhelvete! Hvordan er det mulig å ikke rekke et tog når man på forhånd har avtalt det, og til overmål gjøre seg utilgjengelig? Og så tydeligvis ikke rekke det neste heller? Omsider fikk vi kontakt. Han hadde forsovet seg! Tre ganger! Og hva skjedde så? Jo, vi måtte pinadø kjøre til byen og hente kroppen.

Jaja, det ordnet seg etterhvert. Utrykningspolitiet var ikke å se, takk og lov, og vi arriverte i akseptabel tid før ribba og akkevitten. Så da så.

Nå er det hele heldigvis overstått. Man er tilbake på jobb. Og det er takk og lov et år til neste gang. Uansett trivsel, mon tro om det ikke er på tide med et tradisjonsbrudd...

Gårsdagen...

2006-12-17T15:20:00.000+01:00

Gårsdagen var til tider en ganske hyggelig dag. Men det skal jeg komme tilbake etter hvert.

Gårsdagen var også en uhyggelig dag. På TV og aviser kunne vi se at København var blitt en krigssone. Vi kunne se bilder av et enormt politioppbud kledd i fullt opprørsutstyr brake sammen med maskerte demonstranter. Køller, tåregass og skjold mot hjemmelaget fyrverkeri, malingsbomber og brostein. Det var forferdelig å se på. Kan slikt virkelig skje i verdens kanskje triveligste by?

Ja det kan det. For selv i "Dejlige Danmark" har politikerne av en eller annen grunn funnet ut at alt som har med selvbestemmelse og autonomi er en trussel mot det etablerte samfunn og må knuses med alle middel. Det være seg Ungdomshuset eller Christiania. Og politiet vil gjerne demonstrere sin styrke. Og da blir det krig. Mange ungdommer sitter nå i fengsel og vil kanskje tilbringe julen der. Om politikere og politi tror det vil stanse motstanden tar de feil. Om de ikke tar til vettet og går i dialog vil krigen fortsette. Og da kan det gå liv tapt.

Fullt så voldelig var ikke den mer ubehagelige delen av min dag. Skjønt jeg ble ganske svett. En av de ting jeg hater mest i denne verden er kjøpesentre. Særlig kjøpesentre stappfulle av stressede mennesker på julehandel. Men ettersom til og med jeg må utføre den slags handel var det ingen vei tilbake. Så jeg gikk gjennom skjærsilden og inn i inferno. Hadde nå enda Dante hatt rett så hadde det i det minste vært levelig temperatur der inne, men det var kvelende varmt. Men, jeg hadde en misjon og jeg hadde en plan. En time senere sto jeg utenfor og trakk inn den kjølende, livgivende luft. Oppdrag utført!

Så til det mer behagelige og hyggelige. Gårsdagen var også min bursdag. Og den skulle feires sammen med venner og bekjente på det lokale skjenkested der det også var konsert. I god tid før konserten inntok man selvfølgelig noe mat og kaffe og kake på før nevnte skjenkested. Gratulanter var det overraskende mange av, så noen må ha sladret. Etter bespisningen måtte dessverre noen si farvel, fordi jobb og trivialiteter kalte i hovedstaden. Det var synd, men slik er det. Et par av oss trakk oss midlertidig tilbake til kollektivet og inntok en pilsner eller to i ro og fred før vi la kursen tilbake til sjenkestedet og kveldens konsert med to unge herrer som skulle spille musikk av Tom Waits. Perfekt for en etter hvert eldre herre som nekter å bli voksen.

Som forventet ble det stinn brakke og stor stemning. Musikantene hadde litt startproblemer og litt dårlig lyd til å begynne med, men etter hvert løsnet det. Halvveis i konserten forlot noen folk lokalet for å få med seg et plateslipp inne i byen og dermed løste lydproblemet seg også. Så ble det bare knall! Og gratulanter stod fortsatt i kø. Man ble nesten litt forlegen av at så mange ville frempå og riste labb og gi klemmer. Men stas var det nå likevel.

Etter konsert og litt, eller kanskje heller litt mer av E.C. Dahls utmerkede brygg tasset man hjemover, satt en stund sammen med den førstefødte og pratet piss før man klatret opp i kollektivet. Vel hjemme kunne man konstatere at man var styggelig skakk og moden for bingen og at gratulasjoner hadde kommet in via nettet fra nesten hele verden. Verdensmetropoler som Hong Kong, Singapore, Kongsberg og Trondheim for å nevne noen. Takk alle sammen.

Det var gårsdagen.

Dagen i dag tar vi etter hvert.

Tidlig...

2006-12-16T09:37:00.000+01:00

Det er tidlig morgen. Ja, ikke egentlig nå lenger, nå er det bare morgen. Men her til den riktig tidlige morgen ble man vekket av uvante lyder i kollektivet. Kvinnestemmer! De var faktisk ikke spesielt høyrøstede, så det må ha vært den uvanlige frekvensen som satte i gang vekkerklokken inne i mitt hode. Eller var det kanskje behovet for å lette på trykket. Altså, vanntrykket.

Uansett; ved kjøkkenbordet like utenfor min dør satt to unge damer og underholdt seg slik unge damer gjør med sladder om andre unge damers gjøren og laden, da spesielt den delen av gjørenet som har med unge menn å gjøre. Ikke min sak. Jeg hilste (blidt) god morgen, fikk noen halvhjertede svar og ble deretter oversett. Ganske normalt med andre ord. Så jeg utførte mitt ærende og krabbet til køys igjen for å sove litt til.

Det varte ikke lenge. Vår yngste kollektivboer, som normalt ikke hospiterer her i tredje, fordi han hospiterer sammen med en ung dame, kom ramlende inn døra like etterpå. Han er ikke å ta feil på, selv ikke bare på lyden. Hadde ikke huset vært laget av massivt, og da mener jeg massivt, tre, så hadde han vel trampet gjennom gulvet. Mat skulle han også ha! Noe heldigvis en av de unge damer tilbød seg å tilberede. Ellers er jeg redd han kunne hå påført både seg selv og kollektivet skade. Deretter ble naturligvis stereoanlegget skrudd på, høyt.

Jaja, sånn er det å bebo et kollektiv. Ikke alle tar like mye hensyn og ikke alle er like veloppdragne. Plager det meg? Egentlig ikke. Har man takket ja til å bo på et slikt sted må man også være forberedt på slikt. Det er en del av pakken. Og fakta er at på tross av stereoanlegg, matlaging og etterhvert høyrøstet skravling, unge menn har overhodet ingen volumkontroll, eller for den saks skyld annen kontroll etter inntak av alkohol, så sovnet jeg igjen.

Hva de unge damer gjorde her? Har ikke den fjerneste anelse. Etter all sansynlighet hadde de kommet inn sammen med noen, bestemt seg for at dette var et passende sted for å deliberere om unge menn og sånn var det.

Nå er jeg som man skjønner oppe igjen, og kaffen er i koppen. Om ikke alt for lenge skal jeg nok tilberede litt frokost og deretter ta meg vann over hodet.

Men det er tidlig ennå...

Litt...

2006-12-16T01:03:00.000+01:00

Som man kanskje kunne lese av min forrige post var man betinget optimist i forhold til møtet med fysioterapien. Det er man for så vidt fortsatt, men man kan uten forbehold si at optimismen ikke er blitt mindre. Det var faktisk en ganske fin opplevelse. Jeg fikk hjelp til å slappe av, min arm og min nakke ble massert og strukket i nærmest alle retninger og selv om det til tider gjorde vondt var det en usedvanlig behagelig opplevelse. Noen "hjemmelekser" har jeg så fått, men de får vente til i morgen.

Det er nemlig blitt over midnatt, og jeg er nettopp kommet hjem etter et besøk hos en bekjent som driver gård og finmekanisk verksted ti mil utenfor byen. Anledningen var min venn fotografens behov for spesiallagede deler til sitt fullformatkamera. Altså et slikt monstrum som man ser i tegneserier der fotografen trekker et pledd over hodet, mumler "se på fuglen" og så eksploderer blitzen og alle blir svarte i ansiktet.

Nå tror jeg ikke det er noen fare for eksplosjoner når dette kameraet brukes, for fotografen avskyr blitz og vil helst ta sine bilder utendørs. Vel og merke bare om været er perfekt. Og det skjønner man når man vet at det må to til tre mann til for å betjene monsteret. Ikke bare krever det godt lys, det krever også mye plass.

Bondefinmekanikeren kunne påta seg oppdraget, og fotografen kan i nær framtid ta i bruk sin speilsøker på monstrumet som ser omtrent ut som kontrapsjonen på bildet under.

Og så vil jeg gå til sengs, for jeg er litt trøtt...

Nå ble dette skrevet for et par dager siden, men jeg har hatt problemer med å logge på bloggen.

Nytt besøk hos fyssen er gjennomført. Hun konkluderte med at mitt venstre håndledd var "usymetrisk" og sendte meg til en knokkelmekaniker som var spesialist på "små bein". Der har jeg så vært i dag. Han har trukket og knekket i meg så det knaket i bein og brusk, og jeg stønnet av smerte. Og slett ikke bare på håndleddet. Aner ikke om det har noe for seg, men jeg skal tilbake på mandag. Det var vistnok mer som burde knekkes. Vi får se. Kanskje det hjelper? Litt...

Au au...

2006-12-10T21:16:00.000+01:00

Av overskriften skjønner nok den observante leser at helsetilstanden fortsatt ikke er optimal. Man har vært hos før nevnte knokkelmekaniker, behørig blitt røntgenfotografert, og i det minste fått konstatert at det ikke er nakkehvirvlene det er noe galt med. Hva som er galt blir stadig mer diffust, og man sendes nå til fysioterapeut. En yrkesgruppe jeg for så vidt har stor respekt for og som sist gang jeg slet med noe lignende som ingen piller kunne kurere fikk orden på sakene. Men til en pris selvsagt. Bokstavelig talt. Au au...

Ut over det så har skurkeklubben holdt julebord. Det ble naturligvis avholdt på det lokale spise og sjenkestedet Ramp. Når jeg sier naturligvis kommer det av to forhold. Skurkene kom ikke på at de skulle avholde julebord før i siste liten, og undertegnede ble, som den eneste med kontakter i bransjen, bedt om å ordne saken. Makelig anlagt som man er gikk man ikke over bekken etter vann. Så sånn ble det.

Ut fra foreløpige observasjoner og rapporter var sammenkomsten en suksess. Folk hadde det tydeligvis morro. Fikk servert god og mye mat. Hadde det mer morro og labbet etterhvert innover til byen, sansynligvis for å ha det enda mer morro. Nesten alle da. Bortset fra undertegnede som ble igjen for å hjelpe til med å rydde opp og passe på den eneste i selskapet som ikke ville til byen, ikke ville hjem, ikke ville forstå at han var for full til å få mer å drikke, ikke ville ut og ikke ville noe som helst. Kort sagt den jævla idioten som finnes i de fleste forsamling og som straks det skal fortæres litt alkohol skal demonstrere (1) hvor inniallerhelvetes mye mer han kan drikke enn alle andre og (2) hvor inniallerhelvetes mye fullere han kan bli enn alle andre og (3) hvor inniallerhelvetes mye dummere han kan bli enn alle andre. Nok sagt. Au au...

Au...

2006-12-03T12:24:00.000+01:00

Man har vært hos medisinmannen. Som la sitt ansikt de mest alvorlige folder og så oppriktig bekymret ut. Deretter tok han meg bokstavelig i nakken, vred mot venstre og trykket samtidig ned på hodet. Au! Deretter så han om mulig enda mer bekymret ut, ba meg vente og sprang ut av kontoret. Et handlingsmønster som ikke akkurat var egnet til å berolige undertegnede, og som skapte umiddelbar tvil om prognosen for helberedelse.

Etter en stunds fravær kom medisinmannen tilbake, fortsatt like alvorlig og kunne berette at han sendte meg over til en knokkelmekaniker (kiropraktor). Det var bare å umiddelbart spasere en trapp ned og sette seg til å vente. Med på reisen fikk man foruten resept på sterke smertestillende drops med rød trekant på pakken den noe ambivalente melding om at ...de fleste med din tilstand blir bedre etterhvert.... Jommen sa jeg oppmuntrende!

Nede hos knokkelmekanikeren ble man i det minste gjenstand for en smule medmenneskelighet fra andre pasienter. Ettersom jeg måtte returnere til mitt abeidssted innen 16:00 tilbød de meg å få snike i køen. Tatt i betraktning at køsitting på legekontorer omtrent er like underholdende som en gjennomsnittlig finansdebatt på Stortinget ble jeg nesten rørt av denne omsorg og velvilje.

Så til knokkelmekanikeren da. Han så om mulig enda mer bekymret ut enn medisinmannen, eller kanksje han bare var trett, kjente litt her, trykket litt der, så enda mere bekymret ut, tok et par telefoner og forkynte at her måtte det røntgenbilder til før han turde å gjøre noe som helst. Oppløftende!

Så neste uke skal jeg da ha de indre deler fotografert og så ha ny time hos denne herremannen. I mellomtiden får jeg da knafse piller og ellers ta det som det kommer.

Au...

Ikke riktig ennå...

2006-11-27T22:52:00.000+01:00

Sist jeg var her skrev jeg om vinter. Det var nok å ta ting litt på forskudd. Vi har hatt den rene Indian Summer siden den gang. Riktignok regner det nå en smule, og litt vind er det også innimellom. Men minusgradene uteblir og godt er nå det. Så altså, ikke vinter riktig ennå.

Armen er ikke særlig bedre den heller. Et par besøk hos medisinmannen, inkludert sprøytestikk i underarmen og enda mer smertestillende har ikke hatt all verdens virkning. Ny konsultasjon på fredag og forhåpentligvis noe mer "konstruktivt" å få på den medisinske fronten, men den blir nok ikke frisk riktig ennå.

Ellers går verden sin skjeve gang ser jeg. Selvmordsbombere, maktsyke politikere, religiøse fanatikere, tåpelige kjendiser. Alt er stort sett ved sitt sedvanlige syke jeg. Folk dør i hopetall i Irak, Afghanistan, Tsjad, Somalia og mange andre steder. Mens politikerne snakker og mediene lar blitzlysene regne over poserende idioter. Det blir nok ikke fred riktig ennå. Og snart er det jul.

Men ikke riktig ennå...

Vinter...

2006-10-29T19:30:00.000+01:00

Så er det offisielt. Sommeren er over. Vi har innført vintertid. Klokka er skrudd tilbake. I en time stod tiden stille.

Helt uoffiselt ser det også ut til å stemme at vinteren er her. Fra mitt vindu kan jeg se snøen lave ned. Typisk nok for årstiden bløt og slapsete. Åfyttirakkern!

Fyttirakkern sier det også i min venstre arm. Ikke bokstavelig, men den gjør vondt. Det har den gjort lenge. Men ikke verre enn at det har vært til å holde ut. Og ikke verre enn at man regnet med at det skulle gå over av seg selv. Jommen sa jeg smør! I de siste dagen har det vært nære på at en voksen kar har måttet ta til tårene. Store doser smertestillende hjelper litt, men ikke mye. Time hos medisinmannen er booket i morgen. Håper han har noe som virker raskt.

Lørdagen gikk med til idrettsutfoldelse tross smertene. Nøye timing av inntak av smertestillende gjorde det mulig og suksessfullt. Og nei, preparatet står ikke på dopinglista. Man er faktisk blitt klubbmester i en klasse og var bare 0,4 sekunder fra å ta to titler. I hva kan man finne ut om man besøker disse sidene.

Og det tror jeg får være nok for denne gang.

Stein og strid...

2006-10-22T12:50:00.000+02:00

Så har man lagt stein. Takstein. Min førstefødtes hus er som tidligere nevnt under renovering eller hva man nå skal kalle det. I alle fall har noen flinke snekkere i den siste uken bygget et nytt tak på halvparten av huset. Eller nesten nytt i alle fall. Den andre halvparten står for tur. De har hamret og saget og hugget og ordnet, så her i går kunne vi faktisk legge tilbake taksteinen på den renoverte halvparten. Et ikke ubetydelig prosjekt når det skal utføres på dugnad av folk som aldri har satt sine bein i en takstein før. Og som heller ikke er helt fri for høydeskrekk. Men, det gikk da på et vis. Ikke falt man ned heller.

Andre steder i verden later det til at det snart ikke er stein igjen på stein. Ikke folk heller for den saks skyld. Alle har jo forlengst fått med seg at i Irak sprenges, skytes, halshugges eller drepes på andre måter mennesker hver dag. Det vil tydeligvis ingen ende ta. Om det er amerikanernes "demokratiske korstog" eller jihadistenes religiøse fanatisme som har skylden skal jeg ikke skifte her. For de som dør, og de som mister sine kjære er det vel også revnende likegyldig. Smerten og savnet er vel like stort uansett.

Her om dagen offentliggjorde det engelske medisinske tidsskriftet "The Lancet" en artikkel som hevdet at dødstallene i Irak etter den amerikanske invasjonen var enormt mye høyere enn tidligere antatt. Hele ti ganger høyere. I følge denne artikkelen har så mange som 650.000 sivile høyst sannsynlig møtt en voldelig død. Tallet er ufattelig høyt. Og ikke særlig sannsynlig. Om man går inn i metodikken og det statistiske materialet som artikkelen bygger på finner man at her er det mye som ikke stemmer, og mange mulige feilkilder.

Men spiller det egentlig så stor rolle? Om det er 65.000 eller 650.000 uskyldige som drepes i denne perverse voldsorgien så er uansett hver død en død for mye. Og det ser ikke ut som det finnes så mye som et glimt av håp om fred i horisonten.

Fred er faktisk det beste, selv om Ibsen hevdet at det er bedre at man vil noe. Her i kollektivet har det også vært tilløp til ufred. Også her helt unødvendig. Jeg skal ikke gå i detaljer, og det endte i alle fall foreløpig uten vold og at jeg foreløpig har lyktes i å ikke være involvert. Men det må være lov å spørre hva faen det er som får tilsynelatende voksne mennesker til å krangle og strides om bagateller på en slik måte at de nesten gjør skade på hverandre? At det vil finnes krysningspunkter hvor de forskjellige meningene og oppfatningene til seks forskjellige individer vil komme i konflikt, og som må finne sin løsning, er naturlig og riktig. At det ikke skal kunne løses i fredelig dialog er uakseptabelt. Om dette tøvet fortsetter vet jeg ikke. I så fall må man vel på et tidspunkt sette foten ned og be kombattantene ettertrykkelig og inderlig om enten slutte fred eller dra til helvete. Her skal de i alle fall ikke strides.

PS! I løpet av dagen har det oppstått full "krig" i forskningsmiljøet om rapporten i "The Lancet". Fra enkelte hold avvises den som det skjære vås, mens andre karakteriserer rapporten og den grunnlagsmateriale og metodikk som svært troverdig. For eksempel sier professor Michael Intriligator ved University of California i Los Angeles at: Jeg mener at dette er en ekstremt pålitelig undersøkelse. Etter å ha lest rapporten er jeg ikke like sikker, men at de offisielle tallene er for lave er sikkert sant. Tall kan uansett aldri vise den virkelige menneskelig lidelsen fordi denne oppleves på individplan. Det er fattig trøst at enda flere har det like ille.

Som fortjent...

2006-10-17T22:42:00.000+02:00

Man kan ikke annet enn å le. Svenskene har fått ny regjering. Den såkalte "Alliansen" på borgerlig side gikk seirende ut av valget, og Göran Persson byttes ut med Fredrik Reinfeldt uten at jeg tror det får den helt store betydningen for Medelsvensson. Men en viss underholdningsverdi har regjeringsskiftet utvilsomt bydd på.

Først meldes det at den påtroppende regjeringen vil beholde den meget omstridte "Trängselsskatten" i Stockholm. Riktignok er ikke argumentet lenger å dempe trafikktrykket på byen i rushtiden, men for å finansiere bedre veier. Men det var vel ikke akkurat det de lovet i valgkampen?

Så hagler det inn med underholdende morsomheter om de nye ministrene. De er jo en bande skattesnytere og juksemakere hele gjengen ser det ut til.

Først ut var handelsminister Maria Borelius som måtte trekke seg i helgen, etter avsløringer om bruk av svart arbeidskraft, rot med aksjekjøp og triksing med formueskatten.

Men før denne nyheten var fordøyd så kommer den neste. Kulturministeren Cecilia Stegö Chilò må også trekke seg, etter at hun hadde benyttet seg av svart arbeidskraft og gitt blaffen i å betale tv-lisensen i 16 år. Det var kanskje like bra, for denne damen ante ikke engang at hun også hadde ansvaret for idretten i Sveariket før hun ble informert om det av pressen.

Og i dag kommer altså meldingen om at finansministeren, den genierklærte Anders "Autisten" Borg, har lønnet barnepiken svart og ikke betalt arbeidsgiveravgift. Jaja, så får det stå sin prøve at han innrømmer å ha fyrt en rev fra tid til annen. om han også må gå? Det vil tiden vise.

Er det en moral i dette? Eller er det bare beviset på at politikere er mennesker de også, enten de er svensker eller ikke? Vel, om det får hver i sær gjøre seg opp en mening.

Verdens Gang har hatt en avstemning om hva folk mener om den norske regjeringen Stoltenberg. Den har jo ikke hatt "skandaler" av den typen som den påtroppende svenske regjeringen har hatt, men det har ikke vært mangel på turbulens der heller. I følge VG blir regjeringen Stoltenberg "slaktet" av avisens lesere.

Nå ja, det vet jeg nå ikke helt. Resultatet av "terningkastene" er vel en treer i snitt for regjeringen som helhet. Dårligst ut kommer ministrene fra de to "hangaroundpartiene" SV og SP. Og det er vel som en kan vente.

Hva kan man egentlig oppsummere av dette. Egentlig ikke en dritt. Det heter seg at man får de politikere man fortjener, og det tror jeg det er mye sant i. Om disse politikerne kommer fra den ene eller den annen politiske fløy spiller mindre rolle. For min del hadde jeg helst sett at vi greide oss uten hele det politiske sirkuset. Og ja, jeg tror faktisk at det hadde vært mulig. Men så lenge flertallet lar seg lure til å tro at vi må ha disse snylterne til å styre oss, så ja, da får vi som fortjent.

Prosent...

2006-10-17T00:54:00.000+02:00

Først en liten manipulasjon av utsikten fra vår veranda.

Og så til dagens tema.

66,66666%. Det er oppsummeringen av gjennomføringen av forrige postings forsetter. Om dette kan regnes som høy gjennomføringsevne eller ei kan man jo tenke sitt om, men for en søndags ettermiddag synes jeg ikke det var så ille.

Hyllen kom opp, sønnen ble besøkt, høytalere og hus inspisert og kameraet var med. Bytur og finmekanikk ble det dårlig med. En hyggelig aften i selskap med sønnen og hans sambo på det lokale skjenkested fikk høyere prioritet.

Etter arbeid i dag har jeg ikke bestilt det spor. Og nå er klokken over midnatt og snille gutter burde sove. Nå er jeg ikke alltid like snill, og ettersom jeg har tatt en del av sovingen på forskudd blir jeg vel sittende her en stund til.

Ellers har jeg scannet inn noen bilder fra "testrullen", så jeg kan jo plage leserne med dem i stedet for å skrive mer vissvass. Bildene er i lav oppløsning for at det ikke skal ta votter og vinter å laste siden(e).

Skal...

2006-10-15T13:25:00.000+02:00

Vanligvis så skrives det på denne typen sider om hva man har gjort, eller for den saks skyld hva man ikke har (fått) gjort. Mer eller mindre som i en dagbok. La meg få gjøre en liten vri. La meg fortelle om hva jeg skal gjøre i stedet.

I dag skal jeg sette opp en hylle på mitt rom. En ganske stor en høyt oppe mot taket.På den måten kan jeg få flyttet noen av alle de eskene som har stått her på gulvet siden innflyttingen og fungert som garderobeskap vekk fra gulvet i det minste. Hylle og hylleknekter er anskaffet, skruer ligger i skuffen. Det er bare å sette i gang.

I dag skal jeg besøke min eldste sønn. Besøket har ut over det sosiale to hensikter. Å se og høre hans etterhvert meget omtalte nye høytalere. Og å inspisere det arbeid som er satt i gang for å hindre at huset han bor i faller ned over hodet på ham. For det ville jo være dumt.

I dag skal jeg sette meg på min velociped og begi meg inn til mitt lille verksted. Der skal jeg etter beste evne utføre en liten reparasjon for en venninne. Ikke noe stort arbeide, men det krever en viss nøyaktighet. Og det er jeg når jeg går inn for det.

I dag skal jeg på samme tur medbringe mitt kamera. Om det betyr at jeg kommer til å ta noen bilder vet jeg sannelig ikke ennå, men det betyr sannsynligvis at jeg ikke kommer til å velge korteste vei til verkstedet. Og det har jeg uansett bare godt av.

Men aller først skal jeg faktisk ta meg en liten høneblund. Og det har jeg også bare godt av.

Elementer...

2006-10-08T13:39:00.000+02:00

Gårsdagens utsettelse av oppdateringen var et resultat av en improvisert bursdagsfeiring for en av kollektivets beboere. Luringen hadde holdt det hele hemmelig, men ble avslørt av egne forberedelser til feiring. Biff inngår vanligvis ikke i kostholdet her i 3dje. Det måtte ha en grunn. Festlighetene ble avholdt i sømmelige former og avsluttet rundt midnatt.

Nåvel, det var nå det. Dagens overskrift henspeiler på den aristoteliske lære om at vår verden er dannet av fire elementer. Jord, luft, vann og ild. Og i går måtte man forholde seg konkret til i det minste to av disse.

Det hele startet da man skulle ned i vaskekjelleren med en klesvask. Der var det vått ja! Gulvet i hele kjelleren var dekket med vann, og jeg bannet og svor fordi jeg antok at en eller annen idiot hadde "dirket" en vaskemaskin igjen fordi han ikke gadd vente på at den skulle bli ferdig. Det har nemlig skjedd før. Det er ikke alle som er like snille og hensynsfulle her omkring.

Men, det var liksom i meste laget av det våte element. Nærmere undersøkelse viste at det nok kom utenfra. Altså opp slukene. Alarm til naboer om måtte ha ting stående på gulvet utløste ikke akkurat febrilsk aktivitet. Heller det motsatte. Noe som styrker teorien om at slett ikke alt som lagres der nede tilhører folk som faktisk bor i de to husene. En opprydding bør være nært forestående. Så ar det å finne årsaken til vanninntrengningen. Intervju av beboere med lengre fartstid avslørte at det skulle finnes en pumpe i en overvannskum på baksiden som skulle hindre den slags. Men, ingen var overrasket over at den ikke virket. Og "stiftelsens" tekniske kontaktperson, et geskjeftig fruentimmer med megalomant ego var overhodet ikke interessert i å bistå utenom arbeidstid. Altså, einpekkarmetoden, gjøre ting sjøl.

Rørlegger kontaktes, det kan være nødvendig med profesjonell hjelp. De mer oppegående naboer ordner med en liten byggtørker for å avhjelpe fuktigheten i kjelleren og så er det egentlig bare å vente.

Mens man venter kan man jo like godt sysselsette seg med noe annet, så man gikk fra vann til ild. Min førstefødte var i ferd med å rive et takutspring på den pillråtne kassa han kaller et hus. Rivingen er en del av forberedelsene til oppussing av kåken. En fyrstikk hadde vært smartere etter min mening, men i denne sammenhengen tillegges ikke jeg all verdens visdom. Litt hjelp kunne han nå få uansett. Rivningsmaterialene måtte vekk og et gedigent bål som først ble passet av hans samboer var tent. Den unge damen var først relativt entusiastisk, men da hun oppdaget at den slags forehavende kom til å ta tid dalte entusiasmen for prosjektet betraktelig. Da var det kanskje greit med en eldre og mer tålmodig og erfaren fyrbøter?

Innimellom måtte man veilede rørleggeren som hadde dukket opp. Han var for så vidt en selvhjulpen kar, men det er selvsagt greit å få et lite resumé av hendelsesforløp og antatt årsak før man setter inn virkemidler. I dette tilfelle justering av flottørnivået på pumpa. Så får vi se om det virker etter hensikten. Neste syndeflod imøtesees med spenning.

Med spenning var ferdig framkalling av mine første bilder med nytt kamerahus også imøtesett. Man kan uten videre konstatere at kamerahuset fungerer etter forventningene. Fotografen derimot er det verre med. Et par noenlunde brukbare ble det dog. Skal se om jeg ikke får skannet inn det beste og legge ut her etter hvert.

Å ja! Så har jeg fått ny T-skjorte fra Irland. Bilde av fronten ser du under og trenger vel ingen kommentar. Skal bæres med stolthet.

Utsatt...

2006-10-07T23:57:00.000+02:00

Den annonserte oppdatering av denne side er utsatt til i morgen grunnet sosialt samvære (eh... altså fest)

Sosehelg...

2006-10-01T18:53:00.000+02:00

Så lakker og lir det mot slutt igjen. På helga altså. Ikke at den har vært så fryktelig spennende, men det er nå godt med helg. En kort rapport over begivenhetene eller kanskje heller mangelen på sådanne følger.

Fredag skjedde ingenting utover det vanlige. Man tasset hjem fra bussen via den lokale Blodprisbutikk der man sørget for å proviantere en passende mengde øl og noe snacks. Så gjennomførte man det som etter min oppfatning er en utmerket "fredagstradisjon". Etter et par prøvesmakninger på den innhandlede "proviant" hoppet man i loppekassa og tok en liten høneblund. Litt mer uthvilt var man så oppe igjen ved syvtiden, akkurat tidsnok til å ta imot min gode venn Ragnar som også hadde proviantert. Ettersom det er bare tull å ha proviant man ikke fortærer så gjorde vi nettopp det. De øvrige tilstedeværende beboere i kollektivet hadde også proviantert på forskjellig vis og tok selvsagt del i fortæringen de også. Tillike hadde man en krukke utmerket Bordeaux (takk til Lars Tony) som sørget for variasjon i kosten. Etterhvert måtte man naturligvis besøke det lokale vannhull og så var det bysselalle. I alle fall for undertegnede. En vellykket aften. Jammen var det det.

Lørdag tilbrakte man stort sett med å sose. En tur til det nærliggende kjøpesenter for å levere et par ruller film til framkalling og innkjøp av en kveil nettverkskabel og en "switch" brøt monotonien og sørget for en smule mosjon. Samt at man nå har nettoppkobling også i cellen. Så kunne man sose enda mer. Om noen tror at denne sosingen skyldes dårlig allmentilstand som følge av overproviantering tar de skammelig feil. Formen var upåklagelig, man hadde bare ganske enkelt lyst til å ikke bestille det spor.

Søndag kalte pliktene igjen. En gruppe skyttere hadde i løpet av helgen gjennomgått det obligatoriske kurs før godkjenning som konkurranseskyttere, og jeg skulle stille som sensor på den praktiske prøven. De var for så vidt flinke nok, men litt nervøse var de jo, dermed måtte man forkaste resultatet fra den første gjennomgangen og gi samtlige beskjed om at her fikk de se til å få opp farten. Hvilket de gjorde. Litt i alle fall. Etter et par tilleggsprøver kunne man meddele at alle hadde bestått, men at de nok måtte se til å øve flittig. Og så dro man hjem, der man nå sitter og trykker ned disse linjer. Før man ser til å røre sammen noe spiselig og trekke dyna over seg igjen.

For i morgen er det atter en dag. Arbeidsdag.

Morgen...

2006-09-28T06:01:00.002+02:00

Kanskje til og med en god morgen? Hva vet vel jeg om det. Ute er det oppskriftsmessig stup mørkt. Klokka har så vidt rundet seks og jeg har allerede rukket å brygge kaffe, tatt meg vann over hodet og skummet gjennom noen nettaviser.

Hvorfor denne morgenfriskhet? Tja, si det. Ingen mer spesiell grunn enn at jeg våknet litt over fem. Hadde tydeligvis sovnet i en noe feilaktig stilling så jeg hadde vondt i nakken. Det fristet mer med varmt vann på stive muskler enn dyne over hodet. Dessuten så måtte jeg. Med andre ord, det bare ble sånn.

Så sitter jeg her og oser da. Bokstavelig alt. Med dagens andre sigarett og den første kopp kaffe. Og her blir jeg sittende en liten stund til. Til klokka kryper inn på neste time og sier fra om at det er på tide å trekke i arbeidstøyet og møte dagen ute.

Så får du ha en god dag. Må den bringe deg smil og glede.

Bare småplukk...

2006-09-27T21:03:00.000+02:00

Etter en heller begivenhetsløs dag er det ikke stort å knatre ned på tastaturet. Så leserne (om det er noen da) får heller lese denne lille historien om Iva Toguri i Times Online.

Bli gjerne forbannet når du leser den.

Frihet...

2006-09-26T20:32:00.000+02:00

Finnes frihet? Selvsagt kommer det an på definisjonen, men sånn som du ser det - finnes det frihet på denne planeten? Håpløst spørsmål sier du så lenge man ikke først kan diskutere definisjonen. Først da kan man svare på et slikt spørsmål.

Javel. La meg gi en definisjon. Den er nedfelt i "Kardemommeloven" slik den ble ført i pennen av barnebokforfatteren og anarkisten Torbjørn Egner. Kardemommeloven har bare en paragraf og den lyder slik:

Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre som du vil.

Så ler du og tenker at bare en tulling kan bruke den som definisjon på frihet. Men tenk etter, hvis en slik lov ble knesatt og håndhevet, ville ikke alle da oppleve frihet? Ekte frihet? For frihet kan vel bare finnes om ingen blir undertrykt, hvis alle er fri på like vilkår?

Alt for enkelt sier du! Intet samfunn kan baseres på noe så barnslig! Ikke? Har du prøvd? Har du opprettet en autonom sone i din egen hage eller nabolag der alle har blitt enige om at dette, dette er den eneste loven vi trenger. Dette enkle prinsipp vil vi lever etter. Nei, trodde ikke det.

Vet du hva et samfunn organisert etter et slik enkelt og i dine øyne barnslig prinsipp kalles? Det er et anarki. Ikke et anarki slik det fremstilles i propagandaen. Ikke et samfunn av vold og kaos, men et samfunn av likhet og fredelig sameksistens.

Utopi roper du! Kanskje det. Det vet vi ingenting om. Like lite som du kan påstå at det er en utopi kan jeg påstå det motsatte. Hver eneste gang mennesker har forsøkt å organisere seg i slike samfunn har de alltid blitt slått ned med vold og brann. Så det har aldri blitt testet ut i praksis. Der står saken.

Nesten. I København har man i trettifem år hatt et eksperiment i fredelig sameksistens og individuell frihet. Et laboratorium hvor anarkistiske ideer har fått prøve seg. Noen har lyktes, noen har vist seg å ikke holde i virkelighetens skarpe lys. Dette laboratoriet kalles Christiania. Fristaden.

For de fleste som aldri har vært der er Christiania synonymt med "skumle" dopselgere på "Pusher Street". For de mange tusen som har besøkt Christiania betyr Fristadens eksistens et lite pustehull i en verden hvor pengemakt og politikere hersker og hvor ingen frihet eksisterer. Hvor den eneste friheten du har er retten til å selge arbeidskraften din for den høyest mulige pris. Om det finnes noen som vil kjøpe den.

Nå ser det ut som om eksperimentet kan være slutt og pengemakta har vunnet. I dag la "Slots- og Ejendomsstyrelsen" frem sin plan for "normalisering" av Christiania. I praksis betyr det at Christianittene mister styringsretten over Fristaden og at pengemakta overtar. Området skal "utvikles" med hensyn på nye boliger. Det vil si nybygg for de rike. Volden skal "restaureres". Det vil si at folk kastes ut av husene sine og husene rives. Gjennomføres planen er det slutt.

Dette er ellevte time. Klokkene slår for Christiania og et av de mest vellykkede anarkistiske og sosiale ekperimenter verden noen sinne har sett. La oss håpe at det er stormklokkene og at frihetselskende mennesker fra fjern og nær hører signalet og slår ring om Christiania en gang til. Friheten er verdt et slag, selv om det er bare gjelder i en liten, rar bydel i København.

Fra vondt til verre...

2006-09-25T20:17:00.000+02:00

Eter en sløv helg uten en gang utagerende festing burde man være fysisk og psykisk uthvilt og klar som et egg for en ny arbeidsuke. Psyken er det ingenting i veien med. Det er verre med fysikken.

Innenbys tindebestigning med ryggsekk og kamera har resultert at min gamle hælskade ikke bare murrer som den har for vane. I dag vrælte den. Det var pina dø så jeg hadde problemer med å flytte på meg. Haltet av gårde som en skamsparket fotballspiller. Og så jeg da! Som hater fotball!

Det går på et vis så lenge jeg holder meg (forsiktig) i bevegelse, men setter jeg meg ned et øyeblikk er helvete løs og beina heller vrangvillige når jeg reiser meg igjen. Og i henhold til min ellers eminente knokelmekaniker er det fint lite å gjøre.

Kanskje det er beviset på hva en god venn av meg repliserte da jeg funderte over at den som gikk kilometervis hver dag og sprang trapper opp og ned likevel ikke syntes å bli i bedre form. "I vår alder kommer man ikke i bedre form av trim og trening, man får bare belastningsskader!"

Nåvel, det blir vel aldri bra, men det blir forhåpentligvis bedre. I kveld har jeg derfor besluttet å kun sitte på røven foran skjermen og ikke bestille det spor.

Så det så!

Fortsatt fredning...

2006-09-24T15:15:00.000+02:00

Hybelkaninene får fortsatt være i fred. I stedet for det (i øyeblikket) meningsløse syssel å temme en støvsugerslange bestemte jeg meg for litt mer frisksportaktig aktivitet. Ryggsekken ble pakket med kamerautstyr, solbriller på og mp3-spilleren plugget i.

Deretter bar det av gårde med DumDum Boys hamrende i ørene for å se om det skulle la seg gjøre å oppdrive noen akseptable motiver å sløse film på oppe ved festningen. Den som har et minimuskunnskap om den Trondhjemske geografi vet at det å innta festningen er det nærmeste man i den trønderske hovedstad kommer fjellklatring. Vel å merke på propert asfalterte gater og streter og en og annen gruslagt sti i parken.

For en med min nåværende fysiske konstitusjon er det egentlig nok bare å se oppover de bratte bakkene, men med friskt mot og svetten drivende langet jeg ut og nådde omsider toppen. Motiver var det faktisk et og annet av både på tur opp, på stedet og på tur ned. Desverre er det noen "hull" i min bestand av objektiver. En 28mm er sårt savnet, og en 2x telekonverter hadde heller ikke skadet. Det later til at jeg må bruke noen flere penger på fotoutstyr i løpet av høsten.

Har eksperimentert litt med motlys, uten at jeg har de helt store forhåpninger til resultatet. Min 300mm er egentlig noe billig skrap, og resultatet blir vel deretter. Det var den telekonverteren...

Vel hjemme igjen etter et par timer sitter jeg da her og nyter "En Grønn" mens jeg rekapitulerer spaserturen. Når det vel er unnagjort tror jeg sannelig jeg vil ta meg en liten høneblund.

Det er tross alt fortsatt helg.

Vente...

2006-09-23T11:28:00.000+02:00

Så er det altså helg igjen. Takk og lov. Ikke at det er noe galt med hverdager, men det er nå noe velsignet behagelig med å slippe å stå opp før fanden får på seg sko og haste av gårde til arbeid.

Så i dag har jeg tillatt meg selv å sove lenge. Som helt til nå. Ja, ikke riktig det da. Har faktisk rukket å brygge kaffe og gnafle i meg noen brødblingser, og klokka glir mot tolv.

Hvor smart det er å sove så lenge når man omsider har litt fri er kanskje en annen skål. Det er nok av ting man skulle ha hengt fingrene i. Huslige sysler for eksempel. Bestanden av hybelkaniner i min lille hule har riktignok ikke nådd australske proporsjoner ennå, men det nærmer seg. En større klesvask er blitt tørr og venter på å bli lagt sammen. En ny venter på å bli puttet i vaskemaskinen. De får vente en liten stund til. Jeg vil ha mer kaffe.

Mine medboere i kollektivet ser også ut til å vente litt. Som vanlig er bare halvparten til stede. Dagens fellesoppgave ser ut til å være å få et trådløst nettverk opp og kjøre. Ikke for oss selv, men faktisk for min førstefødte som bor et par hus unna. Prosjektet har så langt ikke lyktes, så vi venter.

Ting tyder faktisk på at dette skal bli en riktig ventedag. Men det gjør vel ingenting? Mens man venter kan man jo gjøre andre ting. Som å skrive her. Eller drikke mer kaffe.

Oppdatering 22:00 - Fredningstiden på hybelkaninene ble utvidet til i morra (i alle fall), men klesvask er det blitt!

Tá Gráin Agam Ar Thatcher Fós...

2006-09-19T19:14:00.000+02:00

I år er det tjuefem år siden sultestreikene i britenes beryktede konsentrasjonsleir i Long Kesh i Nord-Irland, også kjent som H-Block. Tjuefem år siden ti unge menn satte livet til i kampen for elementære rettigheter. Den som ikke har glemt, eller den som vil lære kan besøke denne websiden.

Jeg hater fortsatt Thatcher

Spasere...

2006-09-17T14:02:00.000+02:00

Fortsatt søndag. Fortsatt strålende vær. Har spasert en tur med mine kameraer og tatt noen bilder. Egentlig hadde jeg tenkt å ta duplikater av alle bildene slik at jeg kunne poste dem her, men det er noe med speilrefleksen med motor som gjør at den slipper man ikke frivillig. Så det ble med et bilde av kåken jeg bor i. Så kan dere i det minste se hvor jeg bor. Når filmen er framkalt så kan det jo hende at et eller to er såpass at det kan scannes og vises fram. Vi får se.

Søndag...

2006-09-17T10:13:00.000+02:00

Så sitter man her da. Søndag morgen, med en liten tømmermann som driver noe flisespikking inne i skallen, en kopp kaffe og nyter godværet. Ja, for det er faktisk nok en strålende dag.

I går var man på skytebanen med noen hyggelige skotter som gjerne ville prøve å skyte med kruttdreven pistol. I Storbritannia kan man nemlig ikke skyte med pistol. Det er forbudt ganske enkelt. Og ganske uforståelig. Kanskje forbudet en dag vil bli opphevet slik det nettopp ble i Eire, men jeg vil ikke anbefale noen å holde pusten mens vi venter. I mellomtiden er det hyggelig å kunne være til hjelp for de som vil prøve den ekte varen.

Og skyte kunne de faktisk. Det største problemet var nok overraskelsen over smell og rekyl. Hjemme i Skottland skyter de bare med luftpistol, og der skjer det jo "ingenting" når man drar i avtrekkeren. Men, det lot da til at de hadde det moro, og det var hovedsaken.

Senere på kvelden møttes vi og tok en matbit, pratet mye og lenge og hadde det generelt trivelig. Våre nye venner måtte riktignok tidlig til sengs ettersom de skulle kjøre til OL-parken på Lillehammer i dag. Men det er utrolig hvor mye man får skravlet bare man starter i rett tid.

Visste du forresten at det var Chiles nasjonaldag i går? Det gjorde ikke jeg heller før vår egen chilener proklamerte at man måtte regne med et heidundrende nachspiel etter feiringen. Det må man jo bare finne seg i, så jeg regnet ikke med mye søvn i natt. Men, nachspielet uteble, i alle fall i vår etasje, så det ble ikke så verst med søvn likevel. Og chileneren sover fortsatt.

Så vil jeg forberede noe frokost. På en søndag må man bare kjæle litt ekstra for seg selv. I alle fall så lenge ingen andre gjør det.

Ha en fin dag!

Morgenstemning...

2006-09-16T10:08:00.000+02:00

Sakte våkner verden til liv. Står opp klokka halvåtte. Akkurat passe trøtt og akkurat passe våken. Snubler ut på kjøkkenet og setter på kaffen, sveiver i gang PCen og sitter bare og oser foran skjermen. Leser nettaviser, surfer et par fora jeg er aktiv på. Med andre ord, gjør ingenting. Ute skinner sola, fuglene synger og det er stille.

Mine medboere i kollektivet er enten bortreist eller fortsatt i en tilstand av koma. Etter et par timer begynner den første å røre på seg. Tilsynelatende fortsatt i en noe komatøs tilstand. Så kommer nummer to, virrer rundt et par minutter og forsvinner inn på rommet sitt igjen. Kanskje like bra, han så ut til å trenge litt mer hvile.

Selv har jeg etterhvert fått i meg frokost, drukket opp all kaffen og samler mot til å ta meg vann over hodet. Senere i dag skal man møte noen skotter som er i byen og som vil benytte anledningen til å utøve den i Storbritannia forbudte sport pistolskyting. De har kontaktet plaffeteringsforeningen jeg er med i og vi stiller selvsagt opp. Trivelig med litt besøk. Kommer sikkert tilbake med en liten rapport om det senere.

Hmmmm...

Tro om ikke jeg må brygge litt mer kaffe?

Ha en fortsatt strålende morgen. Det vil i alle fall jeg ha.

Endelig...

2006-09-16T00:39:00.000+02:00

Endelig tilbake etter lang tids fravær på disse sidene. Det har så mange årsaker, ikke minst så har jeg flyttet. Fysisk altså. Til tredje etasje i et snålt hus på Svartlamon der jeg bor sammen med seks menn og en hund. Med andre ord, jeg har flyttet i kollektiv.

En annen grunn er at jeg har vært PC-løs her i heimen etter at gjenopplivningsforsøk på Daffys gamle Toshiba etter møtet med en halv liter vann rett i tastaturet ikke lyktes. Stakkars Toshibaen gav opp livsånden og hviler nå i det evige cyberspace.

Travelt på jobb har man hatt det også. Jaja, det er en strid...

Nå må man ikke forvente at her vil bli skrevet stor prosa eller poesi i en uttømmelig strøm i tida framover. Men en og annen meldingen kommer det nok. Bare vent...

Eg er her...

2006-06-18T19:35:00.000+02:00

Eg står ved bredden av ei elv
Eg vil stå her i all eva
Sjøl om du er på hi side
Veit eg du kan enno sjå meg
Korfor ser du ikkje på meg
Eg er her

Eg leiter i ei villmark
Eg ropar namnet ditt
Og sjøl om du er i det fjerne
Veit eg at du kan høyre meg
Kvifor vil du ikkje svare
Eg er her

Eg er i ditt hjarteblod
Eg er i kvart ditt andedrag
Korfor gjøymer du deg for meg
Du som er som sjølve livet
Som har levd når eg har kyst deg
Eg har alltid vore din
Eg er her

Eg er ein lovnad for all tid
Eg har alltid opne armar
Og i mi havn kan du finne ro og stille
Eg vil vente
Til du kjem til meg
Eg er her

Fest...

2006-06-11T12:46:00.000+02:00

Så var det endelig over. Etter mange år, kilometervis med byråkrati, uendelige utahalninger så er de vekk.

Hvem? Bilforhandleren på Svartlamon vel! Fortsatt like klok? Ikke så rart. Men det dreier seg om en av de mest langvarige eiendomskonfliktene i Trondheim. Og det er, som det gjerne heter, en lang historie, og den kan gjerne fortelles mye bedre av andre enn meg. Om du er nyskjerrig så ta en titt på hjemmesidene til Svartlamon.

Men, som sagt, nå er de borte, og i går var det gatefest med beboere og venner. Og, man deltok, litt forsiktig riktignok med glede. Under er noen bilder, de får stå uten kommentar fra min side. Kanskje noen kjenner igjen noen?

Opp...

2006-06-09T13:27:00.000+02:00

...og ned. Slik går det vel her i livet for de fleste. For mitt eget vedkommende har jeg hatt følelsen av at det har gått mest ned i det siste på de fleste områder. Men, sånn er det altså sies det fra informert hold.

Så må man på et tidspunkt gjøre opp status og spørre seg selv hva som er så ille, antakeligvis konstatere at man overdriver sterkt og at bak skyene er himmelen alltid blå eller noe sånn. Men kanskje ikke akkurat nå. Med andre ord. Man er sliter en smule med humørsvingninger for tiden, og det er vel ikke det minste oppsiktsvekkende. Slikt skjer.

For å underholde den (u)interesserte leser kan jeg jo selvfølgelig (i terapeutisk øyemed) gi til beste beretningen om årsaken til en av mine nedturer. Ikke at jeg tror at noen bryr seg, men som sagt, terapeutisk. Og så kan jo noen få noe å le av.

For et stykke tid tilbake feiret man min førstefødtes bursdag. Gutten er blitt stor, hele 28 år etterhvert. Det var et fantastisk hyggelig selskap. Bespisning etter eget initiativ på sønnens restaurasjon, deretter avmarsj til den unge mannens bolig for kake, kaffe og Gammel Dansk. Stuen ble fylt med glade gjester, glassene ble fylt gang på gang. Skåler og skåltaler lød hyppig og alle hadde det fryktelig moro. En kjapp tur innom den lokale handelsmannen sørget også for at glassene ikke skulle bli tørre ut over kvelden. Med andre ord, det ble en helvetes fest! Det er lenge siden jeg har hatt det så moro, og - det er lenge siden jeg har blitt så snydens.

Ettersom det var midt i uka måtte jo festen en ende ta, og jeg tok en drosje hjem. Og det var da det skjedde. Vel hjemme altså. At jeg gikk på enden, bokstavelig talt. Som den ærede leser muligens har erfart hender det at balanseorganene kommer i en smule ulage etter større inntak av Gammel Dansk og E.C. Dahls utmerkede pilsnerøl. Kunsten å få av seg buksene i en sådan tilstand krever at man har så mye vett igjen at man setter seg under utøvelse av kunststykket. Det hadde ikke jeg. Dermed bar det over ende. Bakover. Rett mot sengekanten med den remnicent vi har igjen fra det manglende mellomledd eller hvem av våre forfedre det nå måtte være. Altså halen. Jeg kan forsikre om at det ikke var alkoholen, men smertene som gjorde at jeg flatet ut.

Av en eller annen grunn kom jeg meg opp og på jobb dagen etter. Det burde jeg selvsagt ikke gjort, men det gikk nå greit. Og jeg har heller ikke skulket etter det. Smertene vedvarer imidlertid, selv om det nå mer enn fjorten dager etter er blitt litt bedre. Og det er jo ingenting noen kan gjøre med det. Selv om noe skulle være brukket så legger man liksom ikke rumpa i gips.

Og, som følge av dette så går jeg da for eksempel glipp av helgens utflukt til NM Standard. Der jeg skulle hjelpe til og treffe en masse kjente som jeg ikke har sett på lang tid. I stedet sitter jeg her foran skjermen, mens "alle andre" er på tur nedover med høy stemning og bagagen full av ammunisjon.

Når det gjelder de bakenforliggende årsaker til mine andre nedturer den siste tid har de på tafatt vis allerede blitt forsøkt beskrevet i poetisk form, men ingen lot seg tydeligvis imponere av det.

Så nå kan dere ha en god latter på min bekostning i stedet.

Blå...

2006-05-28T18:35:00.000+02:00

Som i en drøm
En hildring mot tankenes bakteppe
Av deg når du sover
Og i radioen spiller Dylan
"It's all over now Baby Blue"

Mørkt...

2006-05-28T12:05:00.000+02:00

Det påstås at mørket
Aldri kan beseire lyset
For mørket er bare
Fravær av lys
Mager trøst
Når alt er svart

Skrivesperre...

2006-05-25T20:59:00.000+02:00

Einpekkarn har skrivesperre. Det bobler egentlig over inne i hodet over ting som vil ut og på "trykk", men av en eller annen grunn vil det seg ikke. Kanskje det kommer av at det som vil ut egentlig er for privat. Pokker heller!

Uforståelig...

2006-05-17T15:35:00.000+02:00

Som det går fram av datoen er det 17. mai. Norges nasjonaldag. De fleste er vel klar over at det innebærer barnetog, hornmusikk, is, pølser og brus. Festkledde mennesker over alt. Et utrolig skue egentlig.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å tilbringe dagen innendørs med en kopp kaffe og noe papirarbeid, men så ringte en bekjent og mente at man heller burde drikke kaffen utendørs, uten papirarbeid. Ettersom solen skinte (det gjør den fortsatt) og temperaturen hadde krabbet over de ti lot jeg meg overtale.

Dermed ble jeg også til beste det sirkus som denne dagen er blitt, og som jeg etter beste evne har prøvd å fortrenge. Folk vaser rundt i noe som på det nærmeste ligner en rus. Oppstaset og oppmajet i sin beste stas, med skrikende unger på slep og flagg i nevene. Hva i all verden er det de driver med?

Ingen skal få meg til å tro at en eneste av dem ofrer grunnen til at vi feirer dagen en eneste tanke. I grunnen tror jeg ikke de tenker i det hele tatt. På annet enn å vise seg og snørrungene fram. Se så flotte vi er! Bah! Det er kvalmt.

Dessuten kostet kaffen det dobbelte av hva den ellers gjør.

Neste år blir jeg inne!

Jobb...

2006-05-10T21:44:00.000+02:00

Så er det offisielt og bekreftet. Jeg er ansatt. Jeg har en kontrakt på et år i 100% stilling. Det tar riktignok noen dager før man er lønnsmottaker ennå, men man blir det i alle fall. Og det synes jeg er ganske flott.

Ellers går det jo fremover med "truckeren" også. I morgen er det teorieksamen. Deretter følger en del timer med kjøretrening før en praktisk eksamen. Det hele er atskillig mer omfattende enn jeg hadde forventet. I alle fall basert på hva andre har fortalt om sine kurs. Enten er dette kurset ekstra grundig, eller så er det mye slurv i kursbransjen.

Været her nord har vært fantastisk i snart en uke nå, men i morgen er det forventet mer tilbake til normalen. Med andre ord kaldt og etterhvert regn. Det kan sågar bli snø! Forresten - ingenting oppsiktsvekkende der. Vi næmer oss jo 17. mai.

Og det var vel siste nytt? Nei, vent litt. Sønnen i "midten" har vært på besøk i storbyen. Han var her for å fikse ei tann som en eller annen idiot sørget for ble slått ut ved å kaste ei flaske i ansiktet på ham. Det er jo en større operasjon, så det blir nok flere turer hit. Og bra er det, for med kurs etter jobben var det sannelig bare så vidt jeg rakk å si hei og ta en kopp øl sammen med ham.

Så, det var det - nå er det snart natt igjen.

Truck...

2006-05-08T21:15:00.000+02:00

De aller fleste har vel hørt begrepet "trucker". Da tenker man gjerne på landeveiens cowboyer i lastebiler store som hus. Ensomme "trucker" de fram gjennom natten med kujoik i høytalerne og hjemlengsel i blikket. Og, selvsagt, med verdifull last om bord.

Nå skal også jeg bli "trucker", men av et litt annet slag. I min nye jobb må man ha "truckførerbevis" - man må kunne kjøre gaffeltruck. Så dermed må man på skolebenken igjen. Og selvsagt etter arbeidstid. Dermed blir dagene denne uken laaaaaaaaange. Puhh... Ikke ferdig før 21:00. Så her blir ikke mye blogging denne uken heller.

Men, når det hele er overstått og prøvene bestått så kan jeg også kjøre. Ikke etter den slagne landeveg i et digert vogntog, men med en morsom liten snurrebass med gaffel foran!

Ikkeno...

2006-05-01T21:03:00.000+02:00

Eller nesten ikkeno. I dag har jeg bare oppdatert noen lenker på siden her. Du kan jo ta en titt.

Jobb...

2006-04-30T16:22:00.000+02:00

En ny uke til ende. Den har i grunnen vært lik de fleste andre, bortsett fra at jeg har jobbet mer enn ellers. Det bygges om og det innredes noe voldsomt for tiden. Og ikke alt arbeid passer like godt å utføre mens folk skal arbeide foran sine datamaskiner og helst konsentrere seg om det de gjør. Og følgelig ikke ha et par håndverkere hamrende og sagende og skruende rundt ørene sine. Det kan man godt forstå. I tillegg er det jo en mengde faste og variable oppdrag som bare kan løses på dagtid når de samme folkene sitter foran sine datamaskiner.

Derfor må det tys til overtid. For meg har det ikke vært aktuelt hittil, ganske enkelt fordi jeg fortsatt er ”offentlig” ansatt, men må man så må man. Så det ble overtid så det holdt. Tirsdag møtte jeg til arbeid 06:00 og dro derfra 23:30. Legger man til reisetiden så ble det over atten timer. På morgenen skulle det tilpasses gipsplater og dyttes isolasjon rundt en hulens mengde ventilasjonsrør og ledninger før de andre håndverkerne kom på jobb. Og om kvelden skulle en ny vegg settes opp og dermed danne et nytt kontor. Den måtte i det minste være tett mot kontorsiden før vi dro hjem. Og tett ble den.

Slike ”stunts” sitter i kroppen i lang tid etterpå. Faktisk så er jeg riktig fornøyd med at neste uke innledes med en fridag. Kanskje jeg kan få kontakt med min feminine og mer huslige side og få ryddet opp hjemme. I det minste støvsuget litt. Det ser ut som et katastrofeområde. Pføyyyh!

Men tilbake til dette med overtiden. Normalt ville en ”offentlig” ansatt som meg ha avspasert overtidsarbeidet, men min overordnede konstaterte uten videre seremoni at det ikke var aktuelt. Han hadde alt for mye arbeid og alt for lite folk til å utføre det til at noen skulle gå hjemme og sose. Følgelig skal den betales. Engang.

Men for at ”engang” skal kunne opprinne så må man da faktisk være ansatt. Og om det ikke skjedde rent formelt så skjedde det likevel på fredag. I det jeg slang innom kontoret for å meddele at kjelleren så ut som den var bombet og at jeg akkurat kunne nå å rydde opp før helga så hvis det var noe så ville jeg kunne finnes der nede kommanderte sjefen ”sitt ned” og ”hør her”. Han hadde oppdaget at min ”offentlige” kontraktsperiode var ved å utløpe, og ”slik kan vi jo ikke fortsette”. Ettersom han hadde et ”svært positivt” inntrykk av meg var det bare å sette i gang å sørge for å få ansettelsen i orden.

Så det, snart har jeg faktisk en jobb.

After midnight...

2006-04-23T23:25:00.000+02:00

Vel ikke riktig ennå, men før jeg karrer meg i seng og går i koma er den det og vel så det. Kanskje ikke så smart når man skal opp før fanden får på sine sko, men det går vel det og. Det har gjort det før.

Egentlig så har dette vært en heller snål helg. Det startet med fire timer overtid, og dermed var fredagskvelden borte. Og etter det har jeg egentlig ikke gjort det spor. Lest litt, spist litt, sovet litt, lest litt igjen og så videre. Helt til i kveld da jeg og en kompis gikk og spiste noe mat på en vietnamesisk restaurant før vi besøkte en annen kompis og drakk kaffe.

Sånn gikk nå den helga. Kanskje det hadde vært annerledes hvis det hadde vært strålende solskinn og fristende å gå ut, men slik var det altså ikke. Heller grått og kanskje ikke akkurat trist, men liksom ikke noe å springe ut etter heller. Ikke noe som kunne konkurrere med en god bok i alle fall.

Jaja, fikk i det minste hentet klokka mi hos urmakeren. Den har vært syk i noen uker. Det skal den angivelig ikke være lenger. Og ikke skulle klokkedoktoren ha penger for det heller. Det skulle imidlertid tanndoktoren som jeg var inne til på torsdag (ja jeg vet at det var før helga - men så lite som jeg skriver for tida må det med). Det tok hele 15 minutter, null hull i tennene og et 650-kroners hull i lommeboka. Det er egentlig ufattelig, men nå er det i det minste et år til neste gang om ikke noe spesielt skjer.

Om noen timer sitter man igjen på bussen og slenger på vei til arbeidet. Som ikke riktig er blitt en "jobb" ennå, men som kanskje blir det, ganke snart. Og det hadde egentlig vært helt i orden. Så ville ikke tannlegehull i lommeboka merkes fullt så voldsomt, og man kunne kanskje ha spandert på seg en ny dongeribukse til sommeren eller noe sånn. Ikke at jeg egentlig trenger en ny bukse i den forstand, men mine "blue jeans" kan neppe bæres i offentlighet lenger uten å risikere arrestasjon og tiltale for usømmelig opptreden. Og det vil man jo helst unngå.

Akkurat som man gjerne vil unngå å ikke rekke bussen i morra tidlig. Så nå "legger jeg på" og kryper til køys. Selv om man kanskje gjerne skulle ha gjort som J.J. Cale. Det får bli en annen natt...

After midnight, we're gonna let it all hang down.
After midnight, we're gonna chug-a-lug and shout.
We're gonna stimulate some action;
We're gonna get some satisfaction.
We're gonna find out what it is all about.
After midnight, we're gonna let it all hang down.

After midnight, we're gonna shake your tambourine.
After midnight, it's all gonna be peaches and cream.
We're gonna cause talk and suspicion;
We're gonna give an exhibition.
We're gonna find out what it is all about.
After midnight, we're gonna let it all hang down.

After midnight, we're gonna let it all hang down.

Tusseladden...

2006-04-23T17:40:00.000+02:00

Så er han angivelig frampå igjen. Mannen som er blitt utropt til "Amerikas mest ettersøkte" og som står øverst på lista over ettersøkte terrorister over det meste av verden. Han har sendt et lydbånd til "verden" slik at vi skal vite at han fortsatt er i live og fortsatt i "bransjen". Osama Bin Laden, rikmannssønnen fra Saudi-Arabia som har gjort terrorisme til et levebrød.

Og skal man leve av noe må det markedsføres med jevne mellomrom. Så derfor må man, om man vil livnære seg som terrorist, fra tid til annen, sende "kommunikeer" til media som de naturligvis gjengir. Eller sprenge noen bomber. Markedsføring er viktig uansett bransje.

Men, om det er komunikeer, bomber eller fly ute av kurs denne fyren kommer med så slår det meg at han egentlig er ganske patetisk. Som den feigingen han er tør han ikke å stå fram åpent. Han gjemmer seg et eller annet sted og sender andre for å kjempe sin "hellige" krig.

Hadde det vært noe tak i karen hadde han og hans "mujahedin" stillt opp i direkte konfrontasjon med "den store satan" og så kunne de blitt martyrer alle sammen. Etter sigende fyker de da direkte til Paradis, får kose seg med vakre unge damer og leve "herrens" (antageligvis Allahs) glade dager. Og så kunne vi andre få leve i fred.

Men, slik går det neppe. Terrorister er ikke sånn. De er ikke helter, men feige mordere som gjemmer seg bak en "sak" og lever av å spre frykt. De har desverre alt for gode tider slik verden er nå. Det er så mye urettferdighet og undertrykking at "sakene" de påstår seg å kjempe for framstår som gode og rettferdige. Og dermed rekrutterer de.

Det er faktisk ikke det minste merkelig. Ta nå bare Palestina som eksempel. Her har man altså avholdt et valg. Det gikk til og med riktig og demokratisk for seg. Det er faktisk alle enige om. Partiet Hamas fikk, til alles overraskelse, kanskje spesielt sin egen, rent flertall. Folket har talt.

Da burde vel alle være glade? Tro om igjen! I stedet for å gratulere vinnerne med seieren og spørre hvordan man skal gå videre i sine forpliktelser overfor det palestinke folket slik man har lovet i "Veikartet for fred" og utallige taler og uttalelser kappes nå de vestlige "partnerne" om å drive utpressing for at Hamas skal endre sin politikk overfor Israel. Men det kan de jo ikke. Det var jo nettopp den politikken de vant valget på. Palestinerne har sagt klart og tydelig fra at de har fått nok. Noen bør ta signalet!

Men det skjer neppe. I stedet vil det komme nye måneder og år med israelske rakettangrep og likvidasjoner av palestinere. Nye år med veisperringer, utestengelse og diskriminering både politisk og økonomisk. Og hvem tjener på det? Tusseladden og hans like.

Så hvem skaper terroren og terroristene?

Uvanlig...

2006-04-14T15:46:00.000+02:00

Det er tomt. Faktisk helt tomt. Oppe i hodet mitt altså. Her skulle man nå ha sittet og skrevet kloke ord om hint og annet, men det er helt tomt. Og i surrehuet mitt er det faktisk ganske uvanlig. For der surrer det vanligvis ganske mye rart rundt omkring. Ikke i noen bestemt orden eller etter et bestemt system, som man muligens har lagt merke til, men det surrer. Men i dag er det helt stille. Har beskjeftiget meg noen timer med repetitivt, manuelt arbeid. Det vil si sortert og veid for gjenbruk deler som jeg bruker i min hobbyvirksomhet. Det er enkelt, men som sagt tidkrevende og kjedelig. Og godt for å tømme hodet for rot.

Om dette vil være en vedvarende tilstand er vel heller tvilsomt. Dette med tomt hode mener jeg. Om jeg ikke tar mye feil tar det ikke lang tid før et eller annet kverner rundt der inne igjen, og så kan det hende at jeg får behov for å dele det med andre. Ikke at jeg egentlig tror at noen er spesielt interessert, men det spiller overhodet ingen rolle.

Akkurat som nå. Her sitter jeg altså og skriver om at jeg ingenting har å skrive om, og at det faktisk er litt uvanlig. At jeg ikke har noe å skrive om altså. Det hender selvsagt rett som det er at jeg har noe å skrive om uten at jeg gjør det. Men denne situasjonen, det omvendte er noe mer uvanlig. Og derfor skriver jeg altså. Om det uvanlige.

Temaet uvanlig kunne forresten fort ha resultert i mye skriving. Men da måtte man selvsagt først ha definert hva som var vanlig, og for hvem. Et stykke teoretisk arbeid som fort kunne ha antatt voldsomme dimensjoner. Så er det kanskje lettere å definere det uvanlige? Neppe. En definisjon skal jo være universell og allmenngyldig, hva som er uvanlig for meg kan være normaltilstanden for en annen. For eksempel er jeg som regel blakk. For den som har mange penger er det uvanlig. Tilstanden blakk eksisterer faktisk ikke som annet enn en abstraksjon for vedkommende. Vi er altså helt forkjellige. Også hva det uvanlige angår.

Og med det tror jeg at jeg skal avslutte denne noe uvanlige, og selvsagt totalt meningsløse utgytelsen av ord og heller gå hjem og lage meg middag. Eller noe sånn. Noe helt vanlig i alle fall.

Påske...

2006-04-13T13:30:00.000+02:00

Så er det altså påske. Kristenhetens viktigste religiøse høytid. Tiden da Jesus fra Nazareth angivelig gjorde sitt inntog i Jerusalem, ble forrådt av sin venn Judas av huset Iscariot, torturert, henrettet, begravet og (nå står ikke verden til påske) stod opp fra de døde og steg opp til himmelen.

Alt dette med oppstandelse og himmelfart er selvsagt noe religiøst vissvass, men bak all den religiøse svadaen ligger det virkelige hendelser. Palestina var okkupert av romerne. Det var ikke en spesielt brutal okkupasjon etter datidas standard. Folk fikk stort sett sulle med sitt, en vasall satt på tronen og presteskapet veltet seg i sin egen herlighet.

Men, i et slikt politisk og religiøst klima oppstår det gjerne opposisjon. Og den tar av og til merkelige, men forståelige retninger. I tilfellet Jesus fikk den utad først og fremst preg av en nymoralistisk vekkelsesbevegelse. Den rettet sin kritikk mot det jødiske presteskapet og deres misbruk av makt og posisjon. Sånt kan være farlig.

Den gang vi gikk på skolen lærte vi at Jesus var ”sønn” av en fattig tømrer fra Nazareth. Vel, det var vel det vi på nynorsk gjerne kaller en understatement. Pappa var nok ikke et fattiglem akkurat. Entreprenør er vel en mer korrekt yrkesbetegnelse. Om han var den biologiske far til Jesus er usikkert, men han inntok uansett rollen som guttungens juridiske far. Fattig? Neppe. Han rådde nok over både resurser og han hadde kontakter. Blant annet gjennom ekteskapet med Jesu mor Maria, som igjen var i slekt med Johannes Døperen.

Ser en disse slektskapsforholdene i lys av datidas tendens til å knytte politiske og økonomiske allianser gjennom ekteskap blir bildet av Jesus og hans virke litt annerledes. Opposisjonen mot Herodes og presteskapet innen den jødiske adelen samlet seg etter hvert og Jesus ble frontfigur. Villig? Kanskje, og kanskje ikke. Uansett, det gikk galt. Men gikk det så galt som den kristne mytologien vil ha det til?

Ikke alle tror det. I de senere år har teorien om at Jesus unnslapp døden gjennom kløktig manøvrering av sine støttespillere og tilbrakte resten av sitt liv i eksil i Frankrike fått stadig ny næring. Dan Browns suksessroman ”Da Vinci Koden” har innkassert grovt på denne teorien, og hvem vet, kanskje har de rett?

For jødene derimot gikk det forferdelig galt. Fra opprøret i år 4, gjennom Jesusbevegelsen og til opprøret i 66-73 hvor kanskje så mange som 1,3 millioner jøder ble drept av de romerske styrkene går det en rød tråd. Og den tråden heter nederlag. Og slik de turer fram i dag skal en ikke se bort fra at det vil skje igjen. Trist for jødene, og trist for alle andre.

Men, tilbake til påsken. I dag er det uansett den kristne mytologiens Jesus som inntar hovedposisjonen historisk uansett. Og han døde på korset og steg opp på den tredje dag. På denne måten oppfylte han den i ettertid påståtte profetien og bekreftet sin stilling som ”Guds sønn”. Myten danner et av hovedfundamentene i den kristne kirkes klamme grep om folks tro og tvil. En vakker dag må de vel slippe taket, og da fjernes kanskje påsken fra kalenderen?

I mellomtiden har vi andre noen dager ekstra fri.

Tidsklemma...

2006-04-06T23:38:00.000+02:00

Tid er mangelvare. Man har så mye av det til disposisjon pr. døgn. En minimumsmengde må settes av til søvn, la oss si seks timer. Så går det med så mange timer til arbeid, med ”forberedelser”, det vil si å stå opp, drikke kaffe, arbeidsreise til og fra så går det for mitt vedkommende med ti timer. Deretter vil man gjerne spise litt mat, slappe litt av og generelt ta seg litt igjen. La oss si tre timer. Totalt, nitten timer. Så er det fem timer igjen man fritt kan disponere. To dager i uka tilbringer jeg disse i min lille butikk, en dag i uka på trening. Ser man bort fra lørdag og søndag har jeg femten ”fritimer” igjen. Ettersom forberedelser til trening og den lille butikken ”stjeler” av disse femten så det knapt blir noe igjen står man altså igjen med helga. Hvor ble det av uka?

La oss se litt nærmere på det. Også i ei helg må man sove. Man har kanskje til og med behov for å sove litt mer for å ta seg igjen litt etter ei hard uke. Fredagen, som egentlig hører med til arbeidsuka benytter man gjerne til å besøke sin stampub. Deretter kan man jo tenke seg at man er litt trøtt, med det til følge at man sover noe mer enn seks timer på lørdag. Som tross alt starter ved midnatt. Kanskje man står opp ved ni-tiden. Soser rundt litt i hulen, ordner noe frokost, hører litt radio og før man vet ordet av det er det ettermiddag. En liten spasertur, godt for å lade batteriene. Kanskje skal man treffe noen kjente, spise noe mat, prate litt tull og dermed er det søndag. Hulen ser (ikke) ut og må saniteres, klokka går og snart er det en ny arbeidsdag. Hvor ble det av helga?

Var det noen som nevnte ”tidsklemma”? Og det helt uten småunger, idrettsskoleskyssing, fotballtreninger for poden og alt det som hører til. Fatter ikke at det går an jeg. Noen som har litt tid å låne bort? Eller kan sørge for at seks timers normal arbeidsdag blir innført med øyeblikkelig virkning? Gjerne i form av fire dagers arbeidsuke. Man trenger en fritidsdag!

Været...

2006-03-26T14:53:00.000+02:00

Det snakkes om været. Ja, faktisk så er det vel ingenting vi snakker så mye om som været. Ei heller er det vel slik at det er noe vi klager mer på enn været. Vær blir det uansett, av et eller annet slag, sannsynligvis av det slaget vi ikke vil ha, men vær blir det.

Er ikke det egentlig litt pussig. Omtrent den eneste ting i vårt liv og på denne planeten som vi absolutt og overhodet ikke kan påvirke på noen som helst måte opptar oss så grenseløst at vi har det som tilbakevendende og til dels altoppslukende tema til enhver tid.

Tenk bare etter. Du snakker med en venn i telefonen. Vedkommende bor et stykke unna, og hva er det første du spør om? Jo, været! Du treffer naboen i trappa. Hva snakker dere om? Jo, været. Hver gang!

Som den lille hobbyfilosof jeg er har jeg naturligvis tenkt litt over dette fenomenet, og jeg våger meg frampå med følgende tese:

Vi snakker om været, for uansett hva vi mener om alt annet her i livet, uansett hva slags sosial bakgrunn vi har, uansett utdanning og karriere så er det en ting vi har felles, og det er været. Videre er det slik at det er også noe vi uansett kan være enige om, så er det været. Det skaper ingen konflikt oss i mellom, det er ”nøytralt”.

Om vi derimot hadde snakket om politikk eller religion eller seksuelle preferanser eller andre temaer som for så vidt hadde vært like naturlige, så hadde det oppstått konflikter. Og konflikt vil vi ikke ha.

Så er det desto mer betenkelig at det faktisk forholder seg slik at det som får verden til å utvikle seg er motsetninger, eller motsigelser som det heter i dialektikken. Med andre ord, ettersom vi kaster bort tid og krefter på denne nytteløse raljering over været hindrer vi utviklingen. Dette endeløse prat om været er med andre ord reaksjonært!

Ut over det vil jeg gå ut og nyte det gode været før det er for sent.

Ha en fin dag!

Tempus fugit...

2006-03-23T23:03:00.000+01:00

Tiden går, men må den gå så fort? Eller gjør den nå egentlig det? Ja ikke om jeg vet, men jeg synes dagene flyr fortere enn dårlige rykter for tida. I "går" var det mandag og i morgen er det helg. Igjen. Og i mellomtiden synes jeg ikke jeg har rukket annet enn å stå opp og gå til sengs igjen. Og nå begynner sjefen å mase om å planlegge ferie! Men det jo lenge til! Og ikke er jeg ansatt ennå en gang. Hmmm.... Kanskje et bra tegn?

Ellers så har man her i steinrøysa den siste måneden vært på bakteriejakt. Egentlig for alvorlige greier til å spøke med, for det dreier seg om bakterier i mat. Og det av det hissige slaget. Navnet er E.coli 103. En riktig slemming faktisk. En masse unger har blitt syke, og en har faktisk dødd. Det er det ikke det spor komisk over. Men jakten på kilden har i grunnen fått et slags komikkens skjær over seg. Kjøttdeig fra Gilde (bondesamvirkets flaggskip) ble først utpekt som synder. Stor ståhei og masse varer til destruksjon. Et slakteri ble utpekt som yngleplass. Men så ble en unge syk i en helt annen del av landet? Hva nå? I henhold til helsemyndighetene var det samme årsak, samme kilde. Noe luktet rart.

Avisene begynte å grave, og mer enn antydet at helsemyndighetene måtte ha sniffet formalin. Kjøttdeig fra det utpekte slakteri kunne umulig være smittekilden. Jo da, det var det så! Inn på banen kommer "Forbrukerrådet" og krever omtrent alle slakterier i landet stengt og alt storfekjøtt destruert. Med forvirringen som har oppstått framstår det nesten som et rimelig krav. Særlig når en får vite at kjøttdeigprodukter fra det mistenkte slakteriet er tillatt solgt under forutsetning av varmebehandling, men likevel har dukket opp i butikkene som løvbiff og rå hamburgere! Hei, nå begynte det å bli spennende. Men så var det smittekilden da. Hvor var den? Ja, i morrpølse fra Sogndal! Spekepølse! Men hvordan basselusken har kommet i pølsa vet ingen. Nå vil de ta avføringsprøver av alle ansatte hos spekepølsemakeren. Vi venter spent på fortsettelsen.

Tiden flyr ja, det gjør jo også fuglene. Trekkfuglene i sær, og de har med seg mer enn budskap om vår. De samme helsemyndighetene som har rotet det til i jakten på E.coli 103 forteller oss nå at fugleinfluensa er på vei til landet, men at det kan vi ta med knusende ro. Viruset H5N1 er helt ufarlig og dessuten er det jo ikke sikkert det kommer. Og om det kommer så smitter det ikke mennesker. Bare fugler. Og katter. Og hunder. Og … ja akkurat. Dessuten er helsemyndighetene klare. De tester for tiden hvordan man gasser i hjel større besetninger av tam fugl. Man putter et par tusen høner i en container og fyller den med gass. Alle hønene kreperer. Se så flinke vi er!

Kanskje man heller skulle fortelle folk litt om viruset og hvordan det oppfører seg. Ettersom de ikke gjør det, kan du få litt informasjon av meg. De første influensavirusene ble funnet i 1930-årene, influensa type A i 1933. Det finnes tre typer influensavirus som smitter til mennesker: Type A, B og C, og disse tre typene kan igjen inndeles i undergrupper. Fugleinfluensaviruset tilhører A-familien og en undergruppe som kalles H5N1.

Med andre ord, fugleinfluensa kan smitte til mennesker, men – og det er viktig - ikke mellom mennesker. Det kan selvsagt skje at viruset muterer, og dermed kan komme til å smitte mellom mennesker, men for å si det sånn – den tid den sorg.

I mellomtiden gjør du som du alltid har gjort. La døde villfugler ligge. Eller få fullstendig panikk – kan jo være underholdende for resten av oss.

Ellers må gjerne noen få tiden til å ta det litt med ro.

Banditter...

2006-03-12T18:18:00.000+01:00

Banditter finnes overalt. Noen blir arrestert og satt i fengsel, andre slipper unna. For to år siden begikk en gjeng kriminelle et ran mot det som kalles en tellesentral i Stavanger. De opptrådte svært brutalt, var uniformerte, tungt bevæpnet, og de drepte en politimann. Slike banditter bør ikke slippe unna.

Selvsagt ble store resurser satt inn for å finne de skyldige, og ikke lenge etter kunne politi og påtalemyndighet meddele at de hadde arrestert kjeltringene. Ikke alle ble funnet i Norge, men det var vel som en måtte regne med. De hadde naturligvis stukket av så fort de kunne.

Nå nærmere to år etterpå har dom falt i saken, og alle de tiltalte blitt dømt til, etter norske forhold, lange fengselsstraffer. Har så rettferdighet skjedd fyllest. Tja, si det du?

Når det gjelder hovedmannen så er det vel ingen tvil, han har tilstått med et smil, og på det nærmeste skrytt over sine "bragder". Når det gjelder de andre så har ingen av dem tilstått, og noen av dem har sikkert gjort noe galt. De er slett ikke førstereisgutter på den kriminelle løpebane. Spørsmålet blir, har de ranet tellesentralen?

Hva slags beviser har politiet lagt fram i retten? Telefonavlyttinger, DNA-spor og indisier. Tja, det kan jo være overbevisende, men er det nok?

Av en eller annen grunn føler jeg meg slett ikke overbevist. Tvert i mot. Jeg sitter igjen med en følelse av at nok en gang har politiet gjort slett arbeid i en sak der det har vært stor medieoppmerksomhet fra første dag. De har tauet inn kreti og pleti ut fra prinsippet om at de "sikkert har noe med det å gjøre", deretter satt i gang for å bygge opp en indisiekjede. Og med det norske "rettsvesenets" integritet går det selvsagt som politiet vil, de anklagede dømmes som skyldige.

Har man bevist skyld "uten rimelig tvil" for alle tiltalte? Har man lagt fram ugjendrivelige beviser. Slett ikke!

Føer jeg meg trygg i "rettsstaten" Norge? Slett ikke. Om jeg hadde prøvekjørt en bruktbil i Oslo i god tro, latt en sigarettsneip ligge igjen i askebegeret og bilen senere hadde blitt brukt i forbindelse med ranet kunne det like godt vært meg som nå var dømt. På et DNA-spor. Bra jeg ikke er i bruktbilmarkedet.

En uke...

2006-03-06T22:29:00.000+01:00

En uke er kanskje ikke all verdens lang tid, men fysj så fort den går. I alle fall siste uke hvor jeg har sittet på skolebenken for å lære å bli vekter. Nå ja, det var kanskje å overdrive, for det er et fag jeg neppe tror at kan "læres" teoretisk. Her må det nok noe praksis til vil jeg tro.

Men altså, kurs er gjennomført, eksamen bestått, og i all (u)beskjedenhet med glans (98%) om jeg må få si det selv. Nå vil kanskje noen si at det ikke er noe å skryte av, for det burde jo enhver idiot klare. Det er nå så, men jeg innrømmer nå likevel at jeg er litt stolt jeg da. Jeg liker å prestere godt, selv om oppgaven er enkel.

Ellers har det vært svinekaldt, men det har jeg jo allerede okket meg over opptil flere ganger. Så får jeg heller okke meg over at nå har idioten der oppe glemt å skru av dusjen, med det resultat at med alle disse kuldegradene begynner det nå selvfølgelig å snø. Vet ikke værguden(e) at man kan få gratis kalender på Rema! Hei hallo! Vi skriver 6. mars! Heisann!

Det betyr vel at om to dager har vi samfunnets etterhvert mest ignorerte og utvannede kampdag. Kvinnedagen med stor K og hele hopprennet. Selv har jeg faktisk gått i riktig så mange 8-mars tog, og ikke skammer jeg meg over det heller, snarere tvert om. Men jeg innrømmer at jeg mistet litt interessen da ”Brød og Roser” slo til med parolen ”Vi vil ligge øverst!”. Ikke det at jeg har noen som helst motforestillinger mot variasjoner sengehalmen, heller tvert om. Det var mer at noen etter hvert tydeligvis var så ”likestilte” at de ikke lenger fant noe annet enn samleiestillinger å demonstrere for, og da syntes jeg vel at man like godt kunne ha tatt den debatten privat og på ”tomanns” hånd. Kvinnegruppa "Ottar" har vel heller ikke fungert mobiliserende for min solidaritet med den hjemlige kvin(n)ekampen.

Betyr det at man ikke lenger har bruk for en internasjonal kvinnedag? Slett ikke, men man bør kanskje etter hvert få tilbake det internasjonale. I dag er det kvinnene som lider mest som følge av USAs krigføring i Irak. Det er kvinnene som må betale for AIDS-epidemien i Afrika og Asia. Det er kvinnene som er offer for trafficing og sexhandel. Internasjonal solidaritet på tvers av kjønn, religion og etnisitet trengs nå mer enn noen gang.

Så da så, gå gjerne ut på gatene 8. mars. Gå ut og vis din støtte til alle undertrykte i verden. Enten de er kvinner eller menn. Ha en fin dag!

Blå...

2006-02-28T13:29:00.000+01:00

Så er de her. De blå grader. Og det ser ut til at det skal vare. Åtte, ni og ti og vel så det. Og snø selvsagt! Forbannede hvite pest og plage! Nei, jeg må si det med po(t)eten.

Det snør, det snør, tiddelibom, det er det det gjør, tiddelibom, nå snør det mye mer enn før, tiddelibom, og huttemegtu!

Og slik vil vi selvsagt ikke ha det! Hverken i Hundremeterskogen eller her i byen. Nå vil vi ha vår!

Verdens raskeste...

2006-02-25T23:33:00.000+01:00

Verdens raskeste indianer. Eller for å være mer presis, "The Worlds Fastest Indian". Og nei, det er ikke snakk om en person av indiansk avtamning. Det er snakk om en motorsykkel. Nærmere bestemt en 1920-modell Indian Scout eid og kjørt av Bert Munro fra Invercargill på New Zealand. I 1967, da Burt var 68 år gammel satte han og motorsykkelen hans hastighetsrekord i sin klasse (under 1000cc) på Boneville Flats i Utah med utrolige 183.586mph (eller 295,46km/t for oss metriske). Han kvalifiserte seg ved å kjøre i en hastighet av 190.07mph (305,89km/t). Den høyeste hastigheten til dags dato oppnådd med en Indian motorsykkel.

Hvorfor jeg skriver om Bert Munro? Fordi han var en høyst ubvanlig mann, og hans historie har, vel fortjent blitt til film. Ikke en film fyllt av action og vold, men om mennesker. Først og fremst om Burt selvsagt, men også om naboene hans og om vennene hans. Om alle de han møtte da han reiste til USA i 1967, med knappe 2000 dollar i lomma og en drøm. Han kom hjem til New Zealand og Ivercargill som verdens raskeste.

I kveld så jeg filmen, og selv om det ikke er slik at jeg vil beskrive den som en stor filmopplevelse koste jeg meg skikkelig i drøye to timer. Anthony Hopkins gjør en flott tolkning av gærningen med fartsdilla som bodde i et skur og bygde motorsykkel. Med hjertetrøbbel og nabogutten som håndtlanger. En god film, og en god oplevelse. Anbefales!

Worlds Fastest Indian

Som tidligere...

2006-02-20T22:21:00.000+01:00

Som tidligere meldt har man begynt i ny jobb. Jobb og jobb fru Blom. Det stemmer på den ene måte, det vil si at jeg møter hver morgen og utfører det arbeid jeg blir satt til. Med glede faktisk. Det kjennes riktig bra å igjen gjøre noe nyttig og meningsfylt. På den lønnsmessige måten stemmer det slett ikke, for foreløpig får jeg bare a-trygd fordi dette er en praksisplass. Men, det håper man at skal endre seg.

Jobben er som tidligere nevnt for et herværende firma innen sikkerhetsbransjen, men innen serviceseksjonen. I klartekst, vaktmester. Så man bærer møbler og kjører dem på lager. Innreder kontorer og skifter lyspærer og alt hva faget tilhører. Og for meg passer det faktisk ganske utmerket. Uten å skryte uhemmet (bare litt) er jeg praktisk nok anlagt til å løse de fleste ikke alt for kompliserte praktiske oppgaver uten alt for store problemer. Og det er faktisk den første jobben jeg har hatt der jeg har hatt bruk for mitt førerkort C1!

Som også tidligere meldt har jentene mine vært på besøk, med vintersøkende flatlandsboer på slep. Det var ubeskrivelig godt å se dem begge igjen, og det ble til en riktig hyggelig helg på gamle tomter. Flatlandsboeren fikk til og med prøvd seg på ski. Og en liten festlighet her i byen på returen ble det også tid til. Bare synd det ble et så kort besøk. Får håpe at de kan komme igjen snart, enten sammen eller hver for seg. Og ja, flatlandsboeren er også hjertelig velkommen. Og om ikke Muhammed kan gå til berget så får berget gå til Muhammed. Men, det får vi ta siden.

Fytti grisen...

2006-02-08T14:15:00.000+01:00

På min daglige runde rundt verden via Internet kommer jeg over mye rart. For eksempel opphavet til den såkalte Muhammedtegningen der profeten var framstilt som en gris. Noe som selvfølgelig utløste sinne hos profetens tilhengere. Nå viser det seg altså at det ikke var en tegning, men et bilde. Og det forestilte slett ikke profeten, men derimot franskmannen Jaques Barrot i sitt kostyme under deltagelse i det årlige mesterskapet i ”Grisehyl” som arrangeres i franske Trie-sur-Baines. Jaja, stakkars Jaques og stakkars griser.

I Indonesia prøver man å roe ting ned etter hvert, men man har i stedet fått noe annet å krangle om. Det har seg nemlig slik at det såkalte ”mannfolkbladet” Playboy, dere vet det med silikonpupper og ”undersøkende journalistikk” vil utgi en ”myk” utgave i Indonesia. Hvordan Playboy skal bli særlig mykere går over min begripelse, men nok om det. Mesteparten av Indonesia er muslimsk, og den slags faller, i likhet med tegninger av forskjellig slag, ikke i fruktbar jord. Man vil ha en lov som forbyr vederstyggeligheten. Og i samme slengen skal også klesdesignet justeres. For kvinner selvsagt. Ettersittende klær som fremhever de kvinnelige former, eksponerer navle og så videre skal forbys. Og se om ikke fundamentalistene får støtte! Kvin(n)egruppa ”Ottar” har en lokal avdeling og de iler straks til imamenes unnsetning og er så enige så enige. Ja, intet nytt der altså. Fundamentalister finner hverandre.

Ellers så har jeg, til informasjon for de mindre observante lesere, putlet litt med disse sider, og lagt inn noen lenker som kan eller ikke kan ha interesse. I alle fall er dette sider jeg selv besøker med ujevne mellomrom og finner spennende.

På det mer private hendelsesplanet så kommer jentene mine på besøk til steinrøysa til helga med denne vintersøkende flatlandsboeren på slep. Han som på død og liv ville ha vinter. La oss håpe han slipper det, selv om værmeldingene går i den vinterlystnes favør for øyeblikket. Uansett så gleder jeg meg stort.

Forbannet...

2006-02-07T16:27:00.000+01:00

Jeg kunne bare ikke stå for følgende, ekte følelsesutbrudd fra en finnmarking. Denne teksten stod faktisk på trykk i ei lokalavis i Finnmark. Min personlige oppfatning er at selv om forfatteren kanskje har valgt et vel fargerikt språk uttrykker han nok noe av følelsen som mange av oss sitter med hva angjelder vår såkalte "urbefolkning". Fri ytring må det i alle fall kalles!

Skrevet av en forbanna Båtsfjording

I avisa forleden dag står han Ole Henrik Magga frem og lire av sæ følgende: Samene har krav på særbehandlig i følge folkeretten. Den nye Finnmarksloven er et forræderi mot den samiske befolkninga. Alt vi har investert i vårt politiske virke frem til idag, er forgjeves...

Forræderi mot saman??? Unnskyld mæ Magga, men ka i sinnsyke mongoloide satan slags førpliktelsa har den norske stat nån gang hadd for å gje dåkker særbehandling!? E du fette idiot? Dåkker hærje tulling oppe på Finnmarksvidda som nån jævla cowboya og har rasert utmarka uforstyrra i fylla i alle år, helt siden dåkker fikk ERSTATNING nok tell å kjøpe dåkkers første scootera, firehjulinga og helikopter. Det har fan ikke vært en same i Båtsfjord siden middelaldern, og allikavæl skal dåkker eie blåbæra i hagen min? Du vil ikke være så vænnlig å hente tellfart og sykle vannrætt inn i hælvette?

Det politiske arbeidet forgjeves? Ka i satan hadde dåkker venta? Trudde dåkker virkelig i de lavpanna skoiltan dåkkers at det va bare å spasere rætt inn i norsk politikk og bynne å bestæmme? Dåkker fikk 130 milliona førr å bygge lekestua i Karasjok, med årntlige møbla og bøker på samisk, men det va ikke godt nok? Må jo ha land også - like stort som Danmark. Mye vil ha mer. Kreve, kreve, kreve! Fy fan, æ spyr.

Hadde det vært opp tell mæ så sku dåkker ha fådd det dåkker ber om: Et ti meter høyt høyspentgjærde rundt Kautokeino, Karasjok, Porsanger og øvre Tana. All statsstøtte blei kutta, alle sosiale goda inndratt. Der inne va dåkker herre i eget land, og kunne drikke, innavle, skjære av hverandre hauet, lage samiske fængsel, samiske pænga, samiske klovnekostyma, samisk joike-GrandPrix, og ete reinkjøtt tell det vaks ut klauva og horn.

Men da ville æ ikke høre et pip fra hværken han Magga, han Nystø, han Trosten eller nån av de andre degenererte, evneveike, utakknæmlige gnålkukan der inne frem tell dåkker svalt ihjæl. Førr husk på kem som holde liv i dåkker, forbainna samfunnssnyltera!

Dra til hælvette!

Galskap...

2006-02-06T16:58:00.000+01:00

Det var denne føljetongen da. Som man egentlig ikke skulle ha. Som man egentlig ville unngå. Men med de siste dagers hendelser er det nærmest ikke til å unngå at vi igjen kommer inn på de famøse tegningene av profeten Muhammed.

De som har trykket eller offentliggjort tegningene har jo fått det som de ville. Det har blitt et helvetes spetakkel. Demonstrasjoner, flaggbrenning, drapstrusler, ambassader og konsulater er enten påtent eller rasert. Folk har til og med blitt drept!

Reaksjonene er selvsagt helt ut av proporsjon med saken. Noen tegninger, uansett hvor fornærmende de måtte være, i et par ubetydelige aviser i Norden, kan ikke under noen omstendighet forsvare all volden og truslene. Det spiller ingen rolle om provokasjonene følges opp i andre vestlige medier.

Ingen, uansett religiøst eller moralsk standpunkt kan forsvare slik oppførsel og slike handlinger. Muslimer over hele verden må innse at gjennom den framferd som vi i disse dager ser ruller over TV-skjermene er de selv med på å sementere fordommene som mange i vesten har om muslimer som religiøse galninger. For dette er galskap!

Så nå må galskapen stanse og fornuften overta. Muslimer over hele verden har mange gode grunner til å være forbanna. Det har også mange andre. Det hjelper ikke det spøtt å svi av ambassader og true uskyldige mennesker på livet bare fordi de er fra et vestlig land. Dialog er den eneste veien å gå. Bare gjennom dialog kan vi oppnå felles forståelse og gå framover. Sammen.

I skjegget...

2006-01-31T23:07:00.000+01:00

Nå skal jeg ikke lage noen lengre føljetong av dette med tegninger av profeten Muhammed og de idiotene som har trykket dem, men bare konstatere at i alle fall Jyllandspostens redaktør har måttet ta hatten i hånden og be om unnskyldning. Redaktøren i den norske nettavisen "Magazinet" skjønner fortsatt ikke at han har gjort noe dumt, men det var vel heller ikke å vente.

Nå tror jeg slett ikke at redaktør Carsten Juste er det spor lei seg for det spetakkel han som ansvarlig redaktør har stelt i stand. Tvert om tror jeg han er meget fornøyd med seg selv. Provinsavisen JP har vel aldri fått større oppmerksomhet hverken i Danmark eller internasjonalt noen gang.

Jyllanspostens krenkelse av muslimer over hele verden har allerede kostet Danmark, og etterhvert også Norge anseelse og næringslivet i de to land betydelige eksportinntekter. Hva ellers dette kan komme til å koste på lang sikt vil jeg ikke spekulere i, eller for den saks skyld tenke på. Det kan fort bli stygt.

Hadde jeg vært Arla eller et annet konsern som hadde fått svi på grunn av denne idiotien hadde jeg gått til søksmål med krav om erstatning. I tilfellet Danmark burde nok søksmålet også vært rettet mot den danske regjeringen og den vattpikken av en statsminister som leder den.

Det hadde egentlig vært vel fortjent om hr. Juste og hr. Fogh på tross av sine glattrakede haker ble sittende med skjegget fullt av postkasser med regninger i etter dette.

Selvsagt...

2006-01-30T22:30:00.000+01:00

Det måtte jo skje! Det finnes mer enn en provokatorisk idiot av en redaktør der ute. Det ”kristne” nettestedet ”Magazinet”, som ellers knapt får noen oppmerksomhet, har offentliggjort de samme respektløse tegningene som Jyllandsposten. Godt hjulpet av noen like stokk dumme journalister med hjemmelagede norske flagg de villig har stilt til disposisjon, har de så fått regissert litt flaggbrenning og noen trusler mot norske interesser og liv.

Disse jævla bladsmørerene vet utmerket vel at det de gjør er å slå bensin på bålet, men det driter de i bare opplagstallene eller besøkstallene stiger. At det kan koste hjelpearbeidere som er på oppdrag i Midt-Østen livet bryr de seg filla om. At det betyr at de mange som trenger hjelp i området kanskje ikke får det er dem likegyldig.

For så lenge de kan tjene mer penger og provosere til enda mer hat og fremmedfrykt er de fornøyde. Vis dem ryggen! Eller fingeren om du føler mer for det.

Muhammed...

2006-01-28T12:10:00.000+01:00

Muhammed var en gjennomtenkt og reflektert kar, og han utrettet store ting i sin levetid. Han bygget et imperium og en tro. Han etterlot seg et ettermæle og en innflytelse som vel bare en eneste annen historisk person kan matche. Den karen endte sine dager spikret til et kors.

Muhammed hegnet tydeligvis om sitt privatliv, og forbød billedlig framstilling av hans person. Det hadde han en god grunn til. Budskapet var viktigere enn budbringeren, og nettopp det kunne kanskje mange andre lære av også i dag. Moderne meningsprodusenter, de være seg av åndelig eller verdslig variant, markedsfører seg i stadig større grad som produkter der det er innpakningen som teller, ikke innholdet.

For eksempel har vår hjemlige broiler av en statsminister gått så langt at han har fått laget en dokumentarfilm om seg selv kalt ”Oljeberget”. Den såkalte ”sosialisten” som bekler finansministerposten i den norske ”rød/grønne” regjeringen har egen stylist og et kobbel med medierådgivere. Og for ikke å snakke om "teleevangelistene". Jeg sier ikke mer…

Akkurat som snekkerlærlingen fra Nazaret er Muhammed for lengst borte, men de som bekjenner seg til hans lære er i høyeste grad blant oss. Og som alle andre som har en tro eller et livssyn har de, om vi måtte dele deres syn på verden eller ikke, krav på vår respekt. For de er mennesker som deg og meg. For tilhengerne av Muhammeds lære er forbudet mot billedlig framstilling av profeten viktig. Da burde det være selvfølgelig for enhver idiot at det å gjøre nettopp dette, er respektløst, og at å gjøre det vil framkalle sterke følelser.

Men, slike idioter finnes dessverre. Den danske avisen Jyllandsposten har sågar invitert karikaturtegnere til å framstille profeten, og det på en alt annet enn flatterende måte. Avisens redaktør visste naturligvis hva han gjorde. Han hånte profetens tilhengere og provoserte med overlegg. Hadde han gjort tilsvarende med tilhengerne av snekkerlærlingen, for eksempel framstilt han som hasjrøykende horekunde, noe man med et visst belegg i historien kunne gjort, ville det blitt et svare spetakkel. Og med rette. Det ville vært blasfemi. Det ville vært respektløst overfor de som finner fundamentet for sitt liv i troen på Jesus.

Men med Muhammeds tilhengere kan man altså ture fram som man vil under dekke av ytringsfriheten. Det er til å bli kvalm av.

I en verden hvor de som lever sitt liv i tråd med profetens lære i stadig større grad, og fullt ut forståelig, føler sin tro og sin kultur under angrep finner jeg det høyst naturlig de føler seg krenket og blir forbanna. Og det var meningen også. Jyllandsposten ønsker å nøre opp under våre fordommer og vår fremmedfrykt. De ønsker å skape et skille mellom ”oss” og ”dem”. De vil provosere muslimer i Danmark og resten av verden. De vil framprovosere tåpelige og kanskje voldelige handlinger for å kunne peke og si - Hva sa vi? Slik er de!

Sist vi ble foret med slikt kom det fra en liten østerriker med en latterlig bart, og det var blant annet jødene det gikk ut over. Og selvsagt alle andre som ikke var konforme i henhold til nazistenes "lære". Da støvet la seg hadde mer enn 60 millioner mennesker mistet livet og en hel verden lå i ruiner. Det kan skje igjen.

Opp ned ...

2006-01-27T15:53:00.000+01:00

Her er det noe som ikke stemmer. Det ser ut som om været er snudd opp ned. I det ellers så milde Danmark melder Therese at det er kaldt som rakkern og enda kaldere vær i vente. Her oppe siler det ned og gradestokken viser stabile nok plussgrader til fortsatt forvirring.

Og om ikke det er nok. På Spitsbergen er det 18,5 °C varmere enn "normalt" for årstiden. Bjørnøya noterer varmerekord og sannelig er det 0 °C i Kirkenes. Hva skal man tro om slikt? Ikke at jeg klager, men man kan jo sannelig lure på om den "globale" oppvarmingen faktisk har slått til likevel.

Det eneste beroligende i denne situasjonen er at i Russland er det grisekaldt som vanlig. Riktignok er det ikke mer enn -10 °C eller der omkring i Moskva, men i Jakutsk er det stødige -71 °C. Litt kaldt på nesa der kanskje.

Om det nå skulle være slik at dette noe merkelige været faktisk er resultat av global "oppvarming", og ikke av normale anomalier i været, skal vi få panikk og begynne byggingen av en ny ark da?

Kan man ikke se det for seg? På hvert et nes og langt inne på tørt land snekrer nordmenn hver sin båt de planlegger å ha to av hvert slag i for å kunne seile inn i solnedgangen og unngå å drukne i den nye syndefloden. Med to av hvert menes selvsagt brunost og gulost, kaviar og spekepølse og så videre. For ikke snakke om pinnekjøtt og fårikål. At det må noen ”produsenter” til for å levere den slags varer vet bare et lite mindretall i disse tider. Mat fanger man som kjent i frysedisken på Rema, levende dyr finnes i dyrebutikken og er til for å kjæles med.

Personlig tror jeg at jeg står over. Ikke at jeg har noe i mot en båttur, men tanken på å skulle strande på Ararat med en tørr skalk av brunost som proviant virker ikke særlig forlokkende. Tror jeg heller satser på vadestøvler og fiskestang på torget.

Stille...

2006-01-26T00:22:00.000+01:00

Her har det vært ”stille” en stund. I den forstand at det ikke har vært skrevet noe. Det kan bli litt sporadisk i tiden framover også. Årsaken er at man er i ferd med å snu ”opp – ned” på livet igjen.

Som før nevnt begynte jeg for et lite stykke tid tilbake på kurs for å ”finne meg sjæl” og finne ut hva jeg ville bli når jeg ble stor. Det kunne jeg slett ikke finne meg til rette med, så dermed måtte jeg finne på noe annet.

Og hva fant jeg? Jo, et annet kurs. Og det begynner allerede i neste uke, og i enden er det en tre måneders praksisplass. Med litt flaks også en jobb. Så kom det da noe godt ut av det hele, om ikke akkurat mer penger i første omgang. Men har man suttet på tommelen i et par år, så klarer man det vel litt til.

Og hva skal jeg altså bli, nå når jeg har blitt stor? Tja si det? I første omgang skal jeg da på kurs hos et sikkerhetsfirma for å bli vekter. En sånn en som du ser passer på i kjøpesentre og som tasser rundt om natta og sjekker at dører og vinduer er låst og at ingen er i ferd med å berike seg på andres bekostning. Deretter skal jeg så i praksis som vaktmester (vicevert for mine danske venner) for det samme sikkerhetsfirmaet ved en landbasert operasjonssentral for et av Norges største oljeselskap. Om det da blir vaktmester eller vekter av meg etterpå vil nå vise seg. Spennende er det faktisk uansett.

Og om man nå skulle lykkes i dette prosjektet, så vil man, tro det eller ei, plutselig også bli mer flyttbar. For det før omtalte sikkerhetsfirmaet er internasjonalt, og det kan åpne for å jobbe også andre steder om noen skulle få det for seg at de vil flytte på meg. Og det ser man ikke svart på...

Neppe nordmann...

2006-01-17T00:21:00.000+01:00

Det påstås at vi nordmenn er tøffere enn toget når det gjelder is og kulde. Så tøffe at tabellen under huserer på nettet som sannhetsbevis. Personlig må jeg få betakke meg, og ser med bekymring på at gradestokken igjen kryper ned mot null etter en periode med relativt behagelig vintervær (+5°C til +10°C). At det regner en skvett innimellom får man tåle. Det holder i det minste svevestøvet etter de helvetes piggdekkene noenlunde i sjakk.

Nå ryktes det at noen Danmarksbaserte bekjente har planlagt et besøk i steinrøysa, og en av dem for riktig å føle på kroppen hva det vil si å være nordmann i vinter, snø og kulde. I følge tilgjengelig statistikk ligger gjennomsnittstemperaturen siste år for det aktuelle besøksområdet og i den planlagte periode på -1,4°C. Og det stemmer vel også med erfaring. Det betyr ikke at det ikke kan bli kaldere. Er det østavær detter kvikksølvet glatt ned mot -15°C. Ingenting av det høres kanskje så imponerende ut. Men, ettersom det blåser nordavind fra alle kanter på det aktuelle stedet vil det nok kjennes på kroppen likevel. La oss nå si at det blåser frisk bris, cirka 10m/s eller så. Det er helt normalt. Da vil den følte temperaturen ved -5°C være omtrent -20°C. Ved -15°C vil samme vindstyrke resultere i en følt temperatur på -35°C. Man vil anbefale komadress! (se note under)

Nå må jeg få lov å tilføye at tabellen muligens er noe utdatert. For eksempel hevdes det at den norske vernemakten er så forbaska tøffe. Det er nok dessverre ikke tilfelle lenger. Dagens mammadalter er så ubehjelpelige i kontakt med naturkreftene at det er innført nedre temperaturgrense for øvinger omtrent ved tabellens avslutning av midtsommerfeiringen. Det siste er nå egentlig en svensk tildragelse, men vi kan se litt stort på det.

Nå kan man jo undre seg over hva disse betraktningene har med overskriften å gjøre, og etter å ha skrevet en stund begynner jeg nesten å lure selv også, men så renner det meg i hu. Det var dette unge mennesket som i et anfall av sinnsforvillelse skulle på besøk for å kjenne på kroppen hva det vil si å være nordmann. Han fikk visstnok noen betenkeligheter da realitetene i prosjektet gikk opp for ham. Det kan jeg godt forstå. Som en i den stilling at jeg ikke kan hjelpe for det har jeg betenkeligheter ved å være nordmann hver dag. At noen frivillig vil utsette seg for det, selv på prøvebasis er for meg ufattelig. Men, noen insisterer jo på å å prøve alt selv. La oss håpe at utforskertrangen ikke leder til andre og enda mer risikable forsøk. Selv må jeg bare konstatere at jeg blir mindre og mindre nordmann, faktisk til den grad at jeg, skal man tro den allmenne oppfatning om dette folkeslags forhold til elementene neppe kan kalle meg nordmann lenger. Ikke tror jeg noe på at vi vinner Grand Prix heller.

+ 15°C
Dette er så varmt som det kan bli i Norge, så vi starter her.
Menneskene i Spania har på seg vinterklær og hansker.
Vi i Norge soler oss.

+ 10°C
I Frankrike forsøker man desperat å få igang sentralvarmen.
I Norge planter vi blomster.

+ 0°C
Destillert vann fryser.
Vannet i Oslofjorden blir bittelitt tykkere.

- 5°C
Mennesker i California fryser ihjel.
Vi i Norge nyter vårt siste grillmåltid før vinteren.

- 10°C
Britene fyrer med kull.
Nordmenn begynner noe motvillig å gå med lange ermer.

- 20°C
Australierne flykter fra Mallorca (hva nå pokker de har der å gjøre).
I Norge avslutter vi midtsommerfeiringen. Høsten er kommet.

- 30°C
Mennesker i Hellas dør av kulda og forsvinner fra jordens overflate.
I Norge begynner vi å tørke klesvasken innendørs.

- 40°C
Paris begynner å bryte sammen av kulden.
I Norge står vi i kø foran pølsebua.

- 50°C
Isbjørnene flykter fra Svalbard og Nordpolen.
Den norske hæren utsetter vintertreningen i påvente av skikkelig vintervær.

- 70°C
Den falske julenissen flytter sørover.
Den norske hæren kan endelig ta til med vinterøvelsene.

- 183°C
Mikroorganismer i mat dør av kulda.
Norske kyr klager over at hendene til bonden er litt kalde.

- 273°C
Alt atombasert materie stopper opp.
Nordmenn sier: «Du verden, hvor kaldt det var i dag da».

- 300°C
Helvete fryser til is.
Norge vinner Melodi Grand Prix.

Note: Komadress - tradisjonelt norsk vinterplagg. Utseende omtrent som under

Endelig helg...

2006-01-14T23:55:00.000+01:00

Så har en uke gått, og jeg har knapt hatt energi til å logge meg på for å sjekke e-post, langt mindre skrive blog. Årsaken til denne matthet er at jeg har havnet på skolebenken. Ikke helt frivillig, ikke helt uvillig, men langt fra mitt eget påfunn. Det dreier seg da selvsagt om et påfunn fra en offentlig etat som ellers står for å utbetale mitt livsopphold.

Som sagt, dette var ikke noe jeg initierte selv, men når det er sagt så er det egentlig ganske hyggelig og faktisk til en viss grad lærerikt. Nå skal jeg ikke plage leserne med detaljer om dette skoleprosjekt, det får greie seg med at det er beregnet på større selvinnsikt, selvrealisasjon, og skal bidra til at den før nevnte offentlige etat ikke lenger trenger å utbetale mitt livsopphold.

Nok om det. Det har i det minste fått meg opp (enda) tidligere om morgenen enn vanlig, men slett ikke tidligere i seng. Med det resultat at man har følt en viss matthet. For det er jo ikke slik at andre oppgaver og forpliktelser bare har forduftet selv om man skal gjøre noe ”annet”. Tvert om, de andre tingene må bare gjøres på andre tider og i tillegg. Puhhhh!

Så da denne helgen omsider opprant må det innrømmes at man for første gang på veldig lenge tenkte ”Endelig helg! Yippii!”. Man inkluderte til og med en liten runde i lysløypa for å feire avslutningen av uka. Neida, bare ta det med ro! Jeg har ikke henfalt til utøvelse av risikoaktivitet på snølagt underlag, man referer selvsagt til gange på fast underlag mellom vannhull i urban forstand og beliggenhet. Det får da være måte på!

Kunst?

2006-01-08T00:07:00.000+01:00

Ikke alt man henger på veggen er kunst. Noen ganger henger man kanskje bare opp en huskelapp. Andre ganger et foto av en kjær. Eller kanskje et avisutklipp av en hendelse man vil huske en stund. Som sagt ikke alt er kunst.

I dag var jeg på en vernissasje. Det var en ren tilfeldighet at man gikk dit, som så mye annet man gjør. Vel altså! Det hele ble innledet under en røykepause utenfor mitt foretrukne skjenkested. Ja man må faktisk ta pause i øldrikkingen om man vil ha seg en sigarett nå for tiden. Og når man så står der og hutrer kommer man i snakk med andre ute i samme ærend, for så vidt også naturlig. De utstøtte samles og søker sammen, og ettersom vi nå da stod der og hutret med vår uvane og hadde søkt sammen så ble vi enige om å møtes neste dag og fortsette å gjøre noe sammen. Ikke nødvendigvis å røyke, selv om det ville falle naturlig, men altså, gå på en vernissasje.

Så det gjorde vi. Kanskje med litt varierende entusiasme og i alle fall med varierende utgangspunkt. Noen kjente en eller flere av utstillerne, noen av oss kjente bare noen og noen av oss bare var med for å gjøre noe. Det spiller for så vidt ingen rolle. Det mest fantastiske var egentlig at alle de utstøtte klarte å treffes på riktig tid og på riktig sted. Ja ikke riktig alle da. Enkelte må jo komme labbene fem minutter for sent. Det er bare slik det er.

På slike tilstelninger er det nesten mer spennende å se på de frammøtte enn på de utstilte bildene, og her var litt av hvert. Naturligvis var det mange kjenninger av utstillerne. Det ligger litt i sakens natur. Så var det slike som meg som var nysgjerrige. Og så var det forståsegpåerne. Du kjenner dem straks igjen. De er gjerne menn. Og de har gjerne et oppstaset kvinnemenneske på armen. De har lagt an en ”intellektuell stil” og trenger seg gjerne fram mens de gestikulerer og forklarer for det stakkars kvinnemennesket som egentlig ikke er døyten interessert og heller ville shoppe undertøy og kosmetikk på Hennes & Mauritz.

Men så var det bildene da. Tja, hva skal man si da. Det var jo litt av hvert. I et rom var det en liten fotoutstilling med bilder tatt av elever ved en ”medialinje” på en videregående skole. Stort sett portretter, og et par av dem riktig gode også. Dessverre så lærer tydeligvis de unge ikke en døyt om fotografisk håndverk på den skolen. Bildene var dårlige rent teknisk, kornete, uskarpe og slett montert i rammene. Triste greier egentlig.

Så var det den unge damen som stilte ut sine oljemalerier. Tja, hva skal man si. Jeg kan ikke vurdere det håndverksmessige, det har jeg ingen forutsetning for. Og enhver må få male og stille ut hva man vil. Men jeg tror det ville vært mer interessant å være flue på veggen hos den unge damens psykoanalytiker enn å se på bildene som sådan. Oppe i hennes hode må det være fryktelig mørkt og kaotisk. Som uttrykk var det ingen av bildene som ”sa” meg noe, men det er helt greit. Sånn skal det være.

I en stall var det tre små bilder laget av en ung mann. Han hadde brukt blåseteknikk eller muligens airbrush, og sånn sett var bildene litt ”barnehageaktige” eller infantile, men fargene var sterke og klare og det var sammenheng i uttrykket i alle tre. Absolutt utstillingens høydepunkt for meg.

På en vegg hadde en keramiker hengt opp et uendelig antall smykker. De var så godt som skvatt likedane alle sammen og det var sikkert meningen. De var sikkert heller ikke tenkt til å henge rundt noen hals heller, så de må vel betraktes mer som en montasje. Nederst var det en rad badefliser. Fullstendig intetsigende og uinteressant. For meg.

Hvilket leder meg tilbake til utgangspunktet. Hva man henger på veggen. Hjemme har jeg ingenting på veggen. Det er ikke veggplass nok i min lille hule til den slags. Om man ser bort fra en klokke da. På kontoret har jeg et par fantastiske bilder som du kan se om du kikker her og her. Og selvsagt den sedvanlige ansamlingen av kalendere, gule lapper og andre tilfeldigheter. Ikke alt er kunst altså, langt der i fra.

Var alt som hang på veggene på vernissasjen kunst? Mange vil nok bestride det. Enkelte av tingene var kanskje så amatørmessig utført at man kan fristes til å gi dem rett. Men det skal man ikke. Selv om bildene ikke ”snakket” til meg, og selv om det skortet på det håndverksmessige her og der så var dette likevel kunst. Det var utstilt og presentert som kunst og den som stod bak uttrykket ville det som kunst. Dermed er det kunst.

Noe av det verste jeg hører i slike sammenhenger er de som utbasunerer at det kunne de selv ha gjort like bra, eller at det kunne jo en unge i barnehagen ha gjort. Til det første er å bemerke at det er fritt fram, til det andre er det nå slik at selv barnekunst er kunst, og ofte knakende god kunst også.

Livet i en eske...

2006-01-06T15:48:00.000+01:00

De siste 10-15 årene har jeg flyttet relativt hyppig. Ettersom ikke alle steder man flytter fra eller til er av samme størrelse betyr det at man etterhvert ender opp med et slags minimumsoppsett man må ha med seg. Men, så var det alle de andre greiene da. Det må jo lagres et sted da. Og det blir jo da vanligvis hos en eller annen som har noe plass til overs. Her i dag fikk jeg dumpet "lageret" mitt inn på kontorgulvet. Det var for så vidt ventet og varslet, og ingenting galt med det.

Så står man der da og kikker på noen pappesker og kasser som man knapt husker hva inneholder og etterhver innser man at det bare er å brette opp ermene og gyve løs. Med hva? Jo, sortere og kaste med hard hånd. Om man har hjerte til det da.

Hjerte til det har jeg egentlig ikke, men jeg har heller ikke all verdens disponibel lagerplass, så noe må vekk. Og da ryker vel kankje mer enn det strengt tatt burde. Gamle papirer, småting fra "før i verden", gjenstander som en gang hadde beydning og som nå bare tar opp plass.

Til slutt blir jeg stående der og se på etterladenskapene. Mitt liv i en eske. Cornelis Vreeswijk, fred være med hans minne, sang en gang at "...du kan ingenting ta med deg når du går...". I mitt tilfelle blir det ikke et problem, fortsetter det sånn så blir det å pakke for siste reis relativt enkelt.

En medisin for alt...

2006-01-05T22:23:00.000+01:00

...finnes neppe, men akkurat nå kunne man sannelig ha trengt en mot seriøst deprimerende nyheter. I tråd med oppfordringen om å skrive eller kommentere litt positivt innimellom har jeg i dag søkt med lys og lykte etter en skikkelig gladnyhet. Absolutt og totalt forgjeves! Og tro nå ikke at jeg bare har skummet gjennom overskriftene i noen hjemlige storaviser. Nei mor! Her overlates ingenting til tilfeldighetene. Afrika, Det Fjerne Østen, Europa, USA - det er det samme over hele fjøla. Bare elendighet. Ikke engang i det gamle mor Russlands hederskronte ljugeblekke Pravda (som betyr sannhet - i seg selv komisk nok) fant man en eneste godbit. Bare sorg og elendighet. Og ikke nok med det, så har man selv fått en dundrende hodepine av all mysingen. Sukk!

Nå er det likevel Russland som skal få stå for "redningsplanken" i denne er jeg redd heller triste post. For et par dager siden var det i det minste en russer som hadde funnet en kur for stress som han sterkt anbefalte.

Vladimir Krikunov, Russlands landslagssjef i ishockey uttalte til avisen "Sovjetskij Sport" (ante ikke at den fantes lenger, Sovjetsamveldet er jo forlengst borte) at det eneste probate middel mot stress var VODKA! Kanskje ikke så oppsiktsvekkende til å komme fra en russer, men det er mer, bare hør. Den gode Vladimir har også anbefalinger med hensyn på dosering. "Tre glass med vodka etter hver kamp. Det er en nødvendighet!" Og videre. " Og hvis jeg føler at jeg trenger mer, så drikker jeg mer!".

Ettersom kuren tydeligvis er vel utprøvd, og kommer fra en respektert idrettsleder må vi anta at den følges, ikke bare av Vladimir selv, men sikkert også av mange russiske atleter. Stress inntrer jo ikke bare etter en kamp, og man ser for seg nervøse ishockeyspillere før en viktig landskamp og deres sindige sjef som med stø hånd sjenker vodkaglassenen fulle (tre ganger selvsagt) og deretter egger sitt mannskap til innsats på isen. Husk nå at russiske vodkaglass ikke er noen fingerbøll. Å nei mor! Skikkelige melkeglass må til. Noen som ser "Bambi on Ice" for sitt indre øye?

Desverre står det ingenting i intervjuet med Vladimir om han også har testet om medisinen fungerer mot andre lidelser, som for eksempel hodepine. Her har jeg imidlertid visse erfaringer å bygge på selv som tyder på at selv om hodepinen kan reduseres og endog forsvinne kort tid etter at medisinen inntas er dette bare midlertidig. På bakgrunn av disse erfaringene tror jeg jeg vil avstå fra videre eksperimentering. Ikke har jeg noe vodka i huset heller. Kankje jeg heller skulle spise litt?

En kopp kaffe eller to...

2006-01-03T14:18:00.000+01:00

En som betyr uendelig mye for meg syntes denne siden begynte å bli litt vel full av dommedag og elendighet, og ettersom hennes mening betyr svært mye for meg fant jeg ut at i dag ville jeg i alle fall være i det litt filosofisk hjørnet.

Det var en gang en professor i filosofi som stod i sitt auditorium med sine studenter. Han hadde med seg et stort, tomt Norgesglass. Du vet et sånn stort glass med skrulokk som bestemor brukte å sylte plommer og andre godsaker i. Til sine studenters forbauselse gav han seg til å fylle glasset med golfballer. Når de nådde toppen spurte han studentene om glasset var fullt? Jada, det var det.

Hmmm, sa professoren og gav seg til å fylle glasset med singel. Når han ristet lett på glasset gled singelen ned og fyllte mellomrommene mellom golfballene. Er glasset fullt nå? Jada, det var det.

Jasså, sa professoren. Han tok opp en liten eske med sand, og selvfølgelig, når han tømte det opp i glasset fyllte sanden opp mellomrommene mellom singelkornene. Nå må det da være fullt? Ja, det var alle enige i.

Professoren tok da fram en termos og slo uten noe problem to fulle kopper kaffe opp i glasset og fyllte opp det som var igjen av plass mellom sandkornene. Allmen munterhet brøt ut i auditoriet.

Da latteren etterhvert la seg kikket han opp på studentene. Tenk dere at dette glasset representere livet. Ditt liv. Golfballene er de viktige tingene, ditt livssyn, din familie, helsa di og vennene dine. De tingene som om alt annet ble tatt fra deg likevel ville gjøre at du følte at du hadde et fullverdig liv.

Singelen er de andre viktige tingene som jobb, hus, bil og andre materielle goder.

Sanden er alt annet, alle de små tingene.

Om du fyller glasset med sand først er det ikke plass til singelen og golfballene. Slik er det med livet også. Bruker du all tid og energi på småtingene blir det ikke plass til de store tingene som virkelig betyr noe for deg. Ta vare på det som er viktig for deg.

Vær sammen med barna dine, ta vare på helsa di, ta partneren din ut på middag, gå en tur i skogen.

Du får alltids tid til å tørke støv og ta ut søpla. Ta deg av golfballene først, vær klar over hva som er viktig. Resten er bare sand.

En ung studine rakte opp handa og spurte. Hva med kaffen, hva representerer kaffen?

Professoren smilte. Godt du spurte om akkurat det. Den er der for å vise at det alltid er plass til en kopp kaffe eller to med en god venn.

Møkk og McDonald...

2006-01-02T14:10:00.000+01:00

Norske medier melder i dag at fastfoodkjeden McDonalds serverer mat i møkkete og usanitære lokaler. Hva annet kan man vente av noen som selger "junkfood"?

Noe møkk er det også når Ukraina nekter å betale "markedspris" for gassen de får fra Russland, og russerne naturligvis stanser leveransene. Det er bare en liten hake ved det, rørledningene til Ukraina fortsetter til Vest-Europa, og det er vel slett ikke sikkert at Ukraina slipper gass igjennom sånn helt uten videre.

Bakgrunnen for konflikten kan fort kalles "dirty business" ettersom Russland leverer gass til en lang rekke land, til vilt varierende priser. Hvorfor de skal pukke på at Ukraina skal betale "markedspris" kan man jo lure på.

Den som har bil og bor eller besøker en av våre byer kan vel ikke ha unngått å stifte bekjentskap med rikets raskest voksende "møkkanæring", nemlig parkeringsselskapene. Denne gjengen med offentlig autoriserte lommetyver driver sin virksomhet i noe som later til å være en sfære av den totale mangel på folkeskikk og sunn fornuft. Dette resulterer selvsagt i enormt mange klager, så mange at man til slutt opprettet en klagenemnd. Det burde ikke komme som en bombe for noen at denne er blitt neddynget i klagesaker. Så mange at nemda nå foreslår å innføre gebyr på klager!

Godt nytt år...

2006-01-01T18:56:00.000+01:00

Tja, det er jo lov å håpe. Men, ser en seg om i verden så er det vel ikke mye som tyder på at det vil bli noe særlig bedre enn det forrige, og det var jo ikke mye å rope hurra for.

Skal vi se, det startet med en naturkatastrofe i Asia, fortsatte med krig og elendighet stort sett der det måtte være mulig. Et aldri så lite jordskjelv i Pakistan gjorde at hundretusener må greie seg uten hus i vinter. Bombene smeller som aldri før i Irak og det ser ikke ut til at Afrikas folk kan regne med annet enn nød, død og elendighet i året som kommer heller.

Godt nytt år ja...

Kjempeide!

2005-12-30T16:56:00.000+01:00

All denne forbaska snøen som slenger rundt husveggene, dekker veiene og generellt gjør det utrivelig for folk og fe. Det jo egentlig ingen av oss som vil ha denne hvite guffa. Kaldt og utrivelig og glatt og jævlig på de mest ubetimelige tidspunkt og anledninger. Bortsett fra i påska da. Og kanskje til en skitur i ny og ne for den som trives med denslags. Ja folk er rare sånn.

Ettersom det finnes steder her i verden som er velsignet med sol og sommer året rundt, kunne man selvsagt emigrere, men det er jo vanligvis enklere sagt enn gjort. Penger og andre trivialiteter kommer gjerne i veien for den slags.

Det må altså finnes en annen løsning, og nå tror jeg sannelig jeg har det!

Det har seg slik at i det lille, men uendelig rike landet Dubai så er det noen gærninger som gjerne vil leke i snøen. Ettersom Dubai er velsignet med noe sånn som 300 soldager i året lar det seg liksom ikke gjøre sånn uten videre å legge snø på bakken. Ikke utendørs i alle fall. Så nå har de like godt bygget et innendørs "vinterland". Komplett med alpinbakke, akeløype og snøhuler.

Det hjelper selvsagt ikke oss forfrosne nordboere det spøtt, men om man tyr til litt "reverse engeneering" så skulle det finnes håp. Hva med å legge våre byer og tettsteder under "lokk"?

Tenk på alle brøyteutgiftene vi kunne spare, det vil si om veiene våre hadde blitt brøytet når det trengs da. Og for ikke å snakke om utgiftene til sykehus- og sykehjemsopphold for våre eldre som knekker lårhalsene som tørre kvister på grunn av manglende strøing!

Så har det skjedd igjen.....

2005-12-29T22:59:00.000+01:00

Noen, nærmere bestemt Sør-Trøndelag Fylkeskommune har bestemt seg for å markere avstand til staten Israels herjinger på okkupert palestinsk område. Det vil de gjøre ved å boikotte varer fra Israel. Kanskje ikke så dumt, det sender i ale fall et signal. Ære være dem for det.

Signalet er også blitt mottatt. Diverse jødiske organisasjoner har på det nærmeste gått berserk og brukt en språkbruk som ikke akkurat kan kalles "diplomatisk". Uttrykk som "facistisk, nazistisk, tilhengere av Quisling, stalinister" og så bortetter. Dem om det.

Norsk UD har måttet rykke ut og "avkrefte" at dette er uttrykk for offisiell norsk politikk. Det var vel som ventet.

Så spørs det da. Når stormen i vannglasset har lagt seg, og det hele koker bort i kålen. Hva da?

Vel, politikerne i Sør-Trøndelag fikk sagt hva de mente, jødiske organisasjoner fikk bekreftet sin paranoia om at "noen er ute etter dem", men de det egentlig gjelder - palestinerne - fikk de noe ut av det hele?

Nå vel...

2005-12-28T01:39:00.000+01:00

Det her skal da altså være min første posting. Gjort midt på natten, og uten egentlig at jeg har så forbasket mye på hjertet. I alle fall ikke akkurat nå. Kanskje et par forklaringer til den som av en eller annen merkelig grunn har ramlet innom disse sidene?

Hva betyr for eksempel "einpekkar"? Jo min venn, en einpekkar er en som gjør jobben sjøl.

Fra gammelt av, den gangen boring i fjell var manuelt arbeid, var det vanligvis to mann om jobben å bore et hull. En holdt og vred boret, den andre slo. Han som holdt og vred boret måtte stole på makkeren som sto og slo med ei diger slegge dagen lang. En og annen "bom" må det nødvendigvis også ha blitt, med fra tid til annen relativt ubehagelig resultat for han som holdt. Om einpekkarn ikke stolte på andre skal være usagt, men han både hold, vred og slo sjøl. Så hadde han i alle fall ingen andre å skylde på.

Og det er vel litt mitt utgangspunkt også...

Så hva har jeg tenkt å bruke denne siden til? Tja, si det? Den vil vel etterhvert bli fylt opp av mer eller mindre velformulerte og velfunderte komentarer om alt fra verdenspolitikk til værmeldingene om jeg kjenner meg selv rett.

Om det vil være interessant for deg? Den som leser får se.